På vennskapets gamle kunstnerstier

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Moskva.

Hør korrespondentbrevet som lyd.

Kulturlivet i Moskva er en skattekiste, men for dyrt for folk flest i dag. En tur på Moskvas gamle sirkus på «Blomsterboulevarden» koster lett 25 prosent av en gjennomsnittlig månedslønn hvis mor og far og to barn skal dit nå for tiden.

Sirkusets store klovn etter krigen, Jurij Nikulin, kalte Moskva for sin steinjungel for 30 år siden. Hans portrett med hyggelig hilsen henger på mitt kontor, og hans autoritet var meget stor.

Klovnen kunne gå personlig rett til den sovjetiske statsminister Nikolaj Rysjkov og få penger til å restaurere Staryj Tsirk, som det gamle sirkuset heter, fortalte Nikolaj Ivanovitsj meg - i hine hårde dager.

Det var i de dager da den legendariske teaterregissøren Jurij Ljubimov satte opp Mikhail Bulgakovs «Mesteren og Margarita» på det avangarde «Tagankateatret».

Stykket skrev Bulgakov i 1936, men fikk ikke lov til å gi det ut før i 1968.

Det ondes kraft

Jurij Ljubimov dramatiserte dette stykket om det ondes kraft som slo rot i Moskva, tett opp mot psykiatriens mishandling av dissidenter på den tiden.

Ved siden av meg satt en uniformert KGB-oberst som hadde tatt med niesen fra landet til det prestisjefylte teatret. Mens publikum gispet, skjønte heldigvis ikke treskalleobersten det kvidder av stykket, til alt hell for regissøren.

Mikhail Bulgakov var den store dramaturg ved Moskvas kunstnerteater, og en nær venn av teaterets store sjef Sergej Konstaninovitsj Stanislavskij, det åpne teaterets far.

Den siste måneden har jeg sett Gogols «Brylluppet» og Anton Tsjekhovs «Tre søstre». Og det er ikke et teater her i byen som ikke sterkt er preget av Stanislavskij-skolen.

Da jeg tok russisk mellomfag i min undom, hadde jeg forresten Tsjekhov som spesialforfatter. For noen år siden så jeg Toralf Maurstad spille «Onkel Vanja» på Nationaltheatret i Oslo - mye Maurstad men mindre av den russiske, stillestående ånd hos Tsjekhov.

Som student må jeg innrømme, at jeg syntes Tsjekhovs noveller var mye mer å skrive hjem om.

Raketter og kunst

For dette korrespondentbrevets formål, skal det skrives hjemover om at Anton Pavlovitsj Tsjekhov bodde like i nærheten på Leontjev-stredet i Moskva, og kjente teaterlegenen Stanislavskij.

Nylig besøkte mine litterære kvinner, min kone og min datter Katrine med engelsk mastergrad i faget, hjemmet til den store teaterlegenden.

Det er i dag et ganske nedfalls museum, tvers over gaten fra paleet der FN holder til her i Moskva. Det paleet tilhørte Stanislavskijs velstående kjøpmannsfetter.

Selv fikk han huset på andre siden av gaten, der Stanislavskij øvde med Kunstnerteaterets skuespillere. Bulgakov med sin «Mesteren og Margarita» har fått sitt eget rom i museet. Men der aksentueres mest Bulgakovs stykke fra 20-tallet «Turbin-familiens dager» om revolusjonstiden.

«Det var helst det han fikk oppført den gangen, fordi det jo var bolsjevikene som seiret», sa en av de aldrende museumsdamene lakonisk, sånne kan alt om Stalinslavskij & Co.

«Vet De forresten hva jeg brukte livet mitt til, da», spurte denne kulturlivets vestalinne. «Jeg laget interkontinentale raketter hos den store rakettkonstruktør Vladimir Tsjelamej.»

Det var som om jeg hørte Nikolaj Gogol og alle hans «Døde sjeler» applaudere. Min omviser hadde altså søkt tilflukt fra den kalde krigens teater til teaterkongen Stanislavskijs verden.

Til Moskva for å se teater

I den verdenen vokste min venn Jurij Puzakov opp. Han var ballettmester på Stalinslavskijs musikkteater som ligger rett over gaten fra Føderasjonsrådet, like oppe i bakken bak Bolsjojteatret.

Dit hadde min kone Julia og jeg med oss den gamle bondekvinnen Fransisca fra Julias barndom ute på puszta'en i Ungarn. Vi så den uforlignelige «Sigøynerbaronen». Like før teppet gikk opp, så jeg at tårene strømmet nedover kinnene på gamle Franscisca, som var min kones reservebestemor.

«Hun gråter fordi hun måtte bli gammel og dra helt hit til Moskva for å komme i en teatersal», hvisket min kone til meg.

Mine barns filleonkel Jurj danset «Sigøynerbaronen» for gamle Francesa, og Doktor Dyregod for mine små barn den gang.

Stanislavskijs barn, som vår Jurij Puzakov, er allsidige i sine evner.

Ballett og drikkesvikt

Onkel Jurij er forresten uovertruffen med sin sjarmørrett «plov», sentralasiatisk ris kokt inn i fårekjøtt og med masse hvisløksfedd.

I sommer søkte han tilflukt mot smog'en hos en felles venn med hytte i de dype, karelske skogene.

Men Jurij kom skrekkslagen tilbake og rapporterte at vår felles venn Gosja hadde sluttet å drikke. «Og hans personlighet er helt forandret - til det uutholdelige», stønnet Jurij til meg.

For drikkesvikt liker onkel Jurij dårlig.

I dag er Jurij Puzakov en ganske kjent koreograf, og elsket fordi han bruker størstedelen av sine honorarer til egenhendig å betale premierebankettene for danserne når han har satt opp en ballett, enten det er i hjembyen sin Kiev eller i de nordrussiske provinsbyene, som oppe i Komi der han ofte arbeider.

Vår onkel Jurij er en stor pedagog, og han tror på gjentagelsens kunst. I en familiemiddag nylig drev han en annen av mine barns filleonkler, Jasja, omtrent fra forstanden med eldgamle vitser alle hadde hørt under sovjettiden.

Og filleonkel Jasja har ikke sans for «den kumulative påvirkning», for han er professor i filosofi med prinsippet om «det systematiske kaos» som sitt spesiale.

Vennskap tåler mye

For nesten 20 år siden var Jasja på Christian Michelsens institutt i Bergen og skrev en artikkel som het «Til demokratiets problem - et århundrelangt spørsmål i Russland».

Da filosofiprofessor Jasja ankom Fornebu, kastet han seg og kysset linoleumen på gamle Fornebu og ropte «jeg er den første i Svirskij-klanen som kom meg utenfor Sovjetunionen».

Da han tok avskjed med direktør Henrik Liseth på CMI, bukket Moskva-professoren seg baklengs ut av det 15 meter lange kontoret.

«Jeg trodde man gjorde slikt i vest, jeg», sa min venn Jasja på sin første tur utenfor «Jernteppet» den gang.

Men drikke med filleonkel Jurij , se dèt gjør Jasja gjerne.

Når vi sammen står blant fiskestengene til koreograf-filleonkel Jurij på hans altan og ser utover kvelds-Moskva, sukker både Jurij og filosofen at kulturens eleksir er blitt altfor dyr for moskovittene.

Men det er mye godt teater i russiske vennskap, og som Stanislavskijs teater er vennskapene åpne, de tåler mye og tilgir mye... Også mange års adskillelse!

Hilsen fra vennskapets gjengrodde stier i Moskva, Hans Wilhelm Steinfeld.