- Vi blir alle klimatapere

- Klimakvoter vil ikke føre til mindre forurensing eller stanse temperaturendring på jorda. Det blir bare nok et marked og en privatisering av natur som vi ikke trenger, sier Bolivias FN-ambassadør og klimaforhandler Pablo Solon til NRK.

Han besøkte Washingtons tenketank Center for Economic and Policy Research for å dele sine bekymringer. En av dem er klimakvotehandelen.

- Bedrifter kommer til å selge klimakvoter til hverandre med fortjeneste. Ett sertifikat for å slippe ut ett tonn CO2 vil øke i verdi, men utslippet forblir på samme nivå.

• Se oversikt: Dei mest forureina stadene i verda

- Det blir en karbonboble akkurat som boligboblen her i USA for et par år siden, advarer Solon.

- Og det er vi, fattige land med regnskog, som finansierer rike gjennom kvotesystemet uten å få noe igjen, sukker han.

Norges statsminister Jens Stoltenberg leder FN-utvalget som skal finne ut hvem som skal betale for klimatiltak i utviklingsland. Allerede under FNs hovedforsamling i september, sa Stoltenberg at det ikke blir noen klimaavtale i Mexico i år.

• Les: - Blir ingen klimaavtale i Mexico

Kan komme utslippsmål

Heller ikke Bolivia ser mot Cancun-møtet i desember med stor optimisme.

• Les: – Må bli enige om å bli enige
• Les: Solheim gir opp Mexico-avtale

Solon mener møtet i desember likevel er viktig fordi man kan få på plass et rammeverk - eller enighet - om hva man kan forhandle videre på.

Bolivia mener et viktigere spørsmål enn finansiering og teknologioverføring, er å komme fram til utslippsmål for å stabilisere temperaturen på kloden.

Pablo Solon tror sosialt press og protester er det som kan få klimaforhandlingene framover.

- Vi er på kanten av stupet allerede, ingen vil vinne klimakampen, sier han.

- En varmere klode endrer liv, is smelter, urbefolkning må flytte, landområder forsvinner, dyrkbar mark dør, man kan forhandle om mye, men ikke liv.

For Solon mener klimaendringer handler om liv.

Bolivia gjorde et forsøk tidligere i år med Verdens folks klimakonferanse i Cochabamba, som et motstykke til FN-toppmøtene. Representanter for organisasjoner i 152 land var representert, det samme var offisielle delegasjoner fra 46 land, mange av dem i Latin-Amerika og Karibia.

Noe av det mest konkrete som kom ut av møtet, var en gryende og samlet bevissthet om sosiale organisasjoners kamp for klimarettferdighet.