Hopp til innhold

Er det et nytt Israel er i emning?

Hvorfor reagerer Israel som det gjør - og er det et nytt og hardere Israel verden ser?

Knesset og Hanin Zoabi

Det brøt ut bråk i nasjonalforsamlingen Knesset da Hanin Zoabi forsvarte sin deltakelse i Free Gaza-konvoien.

Foto: David Vaaknin / Ap

Den første israelsk-palestinske kvinnen som er valgt inn i Knesset, kan bli stilt for retten for å ha deltatt i forsøket på å bryte Gaza-blokaden. Israels innenriksminister Eli Yishai vil ta statsborgerskapet fra Haneen Zoubi for å ha fortalt om det hun så.

Den 41 år gamle Zoubi som er født i Nasaret, var vitne til at israelske soldater som bordet det tyrkiske skipet «Mavi Marmara», skjøt folk i hodet og lot andre blø i hjel.

Zoubi, som representerer det arabiske partiet Balad, har mottatt flere dødstrusler. En populær Facebook-side på hebraisk krever at hun blir henrettet. En annen Internett-side, som foreslår at den tidligere skoleinspektøren skal utvises fra Knesset, har fått titusener av underskrifter.

Innenriksministeren har bedt den israelske riksadvokaten om å oppheve hennes parlamentariske immunitet. Ministeren har lagt fram et lovforslag – omtalt som Zoubi-loven.

Yishai ønsker å kaste ut en representant i den israelske nasjonalforsamlingen for «provokasjon» mot staten.

Og ministeren har fått støtte fra parlamentarisk komité, der komitéformannen sa at enhver som «seiler til Hamas støtter terror».

Da Zoubi i forrige uke forsøkte å ta ordet i Knesset ble hun heklet til stillhet. Andre Knesset-representanter ropte «terrorist» og «forræder».

Video Knesset koker over

Det kokte i Knesset da bordingen av Gaza-konvoien skulle diskuteres.

Som i Nazi-Tyskland

Artikler i israelske aviser forteller at enkelte eldre israelere mener verdens fordømmelser av bordingen av Gaza-konvoien minner dem om tiden i Tyskland under Hitler.

Professor Henry Siegman ble fortalt at nesten alle i Israel føler det slik. Bare ikke dem som tilhører det lille partiet Mertez på den israelske venstresiden, fortalte Siegmans gamle venn, som også hadde vokst opp under nazistenes okkupasjon under 2. verdenskrig.

Så la han til: «Men de er praktisk talt alle arabere».

Siegman, tidligere direktør i American Jewish Congress, som skrev om samtalen i avisen Haaretz , ble sjokkert over det han fikk høre. Men ikke sjokkert slik hans israelske venn hadde forestilt seg han skulle bli.

Siegman reflekterte over at 1,5 millioner sivile palestinere i over tre år har vært tvunget til å bo i et utendørs fengsel.

«Men til forskjell for årene under Hitler, er de ikke jøder, men palestinere. Deres fangevoktere, utrolig nok, er overlevende etter Holocaust, eller deres etterkommere. Selvsagt skal ikke de innsatte i Gaza sendes til gasskamre, slik jødene ble, men de er fornedret og lever i en håpløs tilværelse», skrev Siegman i den israelske avisen.

Sionistenes tankegods

Hvorfor er de israelske jødene nesten samstemt i støtten til regjeringens blokade av Gazastripen og de 1,5 millioner palestinere som bor der?

Det kan forklares på ulikt vis. Men noe av kjernen ligger i den mentale infrastrukturen for sionistene, som Israel er bygget på.

Den viktigste er forestillingen om sionistenes politiske, kulturelle og religiøse rett til det historiske Palestina og til staten Israel som ble opprettet i 1948.

Israelske politikere og sionister flest vet at denne påståtte retten til landet «Gud har gitt jødene» ikke kan oppnås 100 prosent. Men drømmen har ikke forsvunnet.

På 1990-tallet forhandlet den israelske regjeringen i all hemmelighet med representanter fra Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO. Norge var tilrettelegger for forhandlingene.

For første gang aksepterte Israel at PLO var den lovlige representanten for det palestinske folket.

Det ble enighet om at palestinerne skulle få gradvis selvstyre på Vestbredden og Gazastripen. Både nordmennene og palestinerne regnet med at det var første skritt på veien til en palestinsk stat som skulle eksistere side om side med Israel.

Men slik gikk det ikke.

I stedet bygget Israel ut de gamle koloniene på Vestbredden og opprettet nye. I tillegg har israelerne bygget en seperasjonsbarriere - en høy mur eller piggtrådsperringer - langt inn på palestinske landområder stikk i strid med Folkeretten.

Fordi de var jøder?

Hvorfor blir det ingen palestinsk stat?

Mange israelere mener de slåss mot ondsinnede krefter. En av disse kreftene er antisemittismen.

Dette var grunnen til at sionistene ble avvist av palestinerne.

Jødene ble ikke avvist fordi de kom fra utlandet og tok palestinernes vann og land, eller fordi de presset vekk over 750.000 palestinere fra hjem og eiendom i 1948 og okkuperte Øst-Jerusalem, Vestbredden og Gazastripen i 1967.

Sionistene ble avvist fordi de var jøder, er forklaringen.

Israelerne føler seg også truet av en forestilling om at islam ønsker å ødelegge jødedommen og den jødiske staten. Israelske orientalister som blir støttet av konservative amerikanske akademikere, framstiller dette som et vitenskapelig faktum.

Dette er forestillinger som ikke kan opprettholdes uten at de blir pleiet og tilført ny næring både i og utenfor Israel.

Israelske kommentatorer hevder at her ligger noe av forklaringen på at Israel bruker makt for å løse ethvert problem, og når problemet ikke er løst bruker de mer makt.

Video Tilbakeblikk på Midtøsten-konflikten (lang)

Det har vært konflikt i Midtøsten helt siden Israel ble opprettet i 1948.

Venstresiden som forsvant

Hvor ble så Israels opposisjon på venstresiden av?

Da Israel i 1982 invaderte Libanon var det offisielle målet å skyve PLO 40 kilometer nordover slik at geriljaen ikke kunne skyte raketter mot Israel.

I virkeligheten hadde daværende forsvarsminister Ariel Sharon en langt større og hemmelig plan. Han ønsket å skape et nytt regime i Libanon som kunne styres fra Israel.

Israel lyktes i å presse PLOs ledelse ut av Beirut, men mislyktes i å skape en Israel-vennlig regjering i Libanon. De israelske styrkene ble stående i landet og okkupasjonen av Sør-Libanon fortsatte helt fram til 2000, da de israelske okkupasjonsstyrkene trakk seg ut.

Retretten skyldes en langvarig kamp med den libanesiske Hizbollah-geriljaen.

Minst like viktig var opposisjonen på den israelske venstresiden anført av en organisasjon kalte Fire Mødre. De fire mødrene, som alle hadde soldater i Libanon, fikk tilslutning fra tusenvis av andre mødre og fedre.

Til slutt innså politikerne at skulle de vinne valget, måtte Israel ut av Libanon.

Video Libanesiske fanger løslates

Libanesiske fanger løslates.

Ønsker Vestbredden

Da Ariel Sharon fem år senere som statsminister, trakk jødiske kolonister ut av Gazastripen var det ikke fordi den palestinske geriljaen presset hæren ut, eller at venstresiden som var mot okkupasjonen hadde vinn i seilene.

Sharon mente okkupasjonen av Gazastripen økonomisk sett var for kostbart.

Evakueringen av nær 8000 jødiske kolonister på Gazastripen ble heller ikke gjennomført fordi Sharon-regjeringen var imot okkupasjon av palestinsk land.

Sharons stabssjef Dov Weisglass hevdet at evakueringen av de 21 koloniene på Gazastripen, ble gjennomført for å forebygge opprettelsen av en palestinsk stat og fryse forhandlingene med palestinerne.

Samtidig ville retretten fra Gaza gjøre det politisk mulig å feste grepet om Vestbredden ved å utvide gamle og bygge nye jødiske kolonier der.

Video Sharon forlot politikken

Ariel Sharon har vært en av Israels mest fremtredende politikere.

Kapringer før og nå

Statsminister Benjamin Netanyahu er ikke den første israelske regjeringssjef som godkjente kapring av passasjerbåter i internasjonalt farvann.

For flere tiår siden kapret den israelske marinen båter som gikk mellom Kypros og Libanon, drepte eller kidnappet passasjerer og tok noen som gisler.

Det fikk ikke noen alvorlige konsekvenser for Israel.

Av den grunn regner regjeringen i Jerusalem med å fortsette denne praksisen i 2010 uten straffeforfølgelser, fordi USA - med europeiske regjeringer som rævdiltere - tolererer kapringer.

Som en kaprer i Somalia

Den britiske avisen The Guardian har sammenlignet israelernes kapring av båtene med nødhjelp til Gaza, med det som skjer utenfor Øst-Afrika.

På lederplass sto det skrevet 1. juni: «Hvis en væpnet gruppe somaliske pirater i går hadde bordet seks skip i internasjonalt farvann, drept 10 personer og såret mange andre, ville en spesialstyrke fra NATO i dag ha vært på vei til kysten av Somalia.»

I dette tilfellet forplikter NATO-pakten sine medlemsland til å hjelpe et annen NATO-land – Tyrkia – hvis det blir angrepet på havet.

Israels påskudd for angrepet på nødhjelpskonvoien som forsøkte å bryte blokaden, var at lasten kunne bli brukt av Hamas til å lage forsvarsverk og gjøre det mulig å skyte nye raketter mot Israel.

Ehud Barak og Bejamin Netanyahu

Ehud Barak og Bejamin Netanyahu.

Foto: DAVID FURST / AFP

Gazastripen er fortsatt isolert, og Israel fortsatt en okkupasjonsmakt. Dagens forsvarsminister, Ehud Barak var i sin tid leder av en militær enhet ikke ulik den som bordet skipene på vei til Gaza.

Statsminister Benjamin Netanyahu deltok i samme spesialenheten, under under Baraks kommando.

Dette forteller også noe om dagens Israel.

SISTE NYTT

Siste nytt