De kjempet for ett fritt Finnmark for 70 år siden

Russerne ofret mer enn 20.000 soldater i form av døde og sårede da de høsten 1944 jagde de tyske styrkene vekk fra Kolahalvøya og ut av Øst-Finnmark. I september 1945 trakk de seg ut av Norge, uten å stille noen krav om gjenytelser fra norsk side.

Hendelsene for 70 år siden har gjennom hele etterkrigstiden vært brukt til å bygge broer mellom nordmenn og russere, også i tider der det politiske klimaet har vært heller kaldt, slik som er tilfelle nå i forbindelse med krisen i Ukraina.

• Les: Her er norsk krigshistories glemte ansikter

Harde kamper

– Vi kom med jernbane fra Karelen opp til Kola by. Der gjorde vi oss klar til offensiven mot Kirkenes, forteller den 91 år gamle Viktor Kukusjkin. Han er en av de få soldatene som var med på offensiven i 1944 som fremdeles er i live.

Den gangen var han sjåfør på en amerikansk Studebaker lastebil, en av flere tusen som den Røde Armé fikk USA under 2. verdenskrig.

• Les: Unike tyske bilder fra kampene i 1944

– Vi hadde da først sloss mot finnene i Karelen, og fikk så ordre om å dra nordover, sier den meget vitale og friske Kukusjkin, som selv har vært i Norge flere ganger i forbindelse med markeringer.

I dag bor han i byen Naginsk øst for Moskva. Der fortsatte han å jobbe som sjåfør etter krigen, og sier at hemmeligheten bak at langt og godt liv er at han tidlig bestemte seg for ikke å røre hverken alkohol eller røyk.

I en leilighet litt i utkanten av Moskva treffer NRK en annen av veteranene fra det som i russiske bøker bare omtales som Petsamo-Kirkenesoperasjonene. Ivan Dvonin har blitt hele 95 år, han halter litt på det ene benet, men husker fremdeles godt de harde kampene som var i oktober 1944, der han selv ble truffet og hardt skadet.

– Jeg ble truffet ikke så langt fra flyplassen i Luostari, litt sørøst for nikkelverket, sier Ivan Dvonin.

Det var dårlig med hjelp å få, og det skulle gå over et døgn før han kom under behandling og ble fraktet med et fly til sykehus i Murmansk.

– Kampene var veldig harde, og hver dag døde mine kamerater. Men vi klarte å ta kontroll over Petsamo, det som i dag er russisk Petsjenga, sier Ivan Dvonin.

Da de sovjetiske styrkene startet offensiven mot tyskerne i nord 7. oktober 1944, hadde sjefen for 14 armé Kirill Meretskov mer enn 130.000 mann under sin kommando. I tillegg deltok også spesialavdelinger under den sovjetiske nordflåten i angrepene vestover.

De tyske styrkene bestod av rundt 45.000 mann, og de hadde allerede før angrepet startet fått beskjed om å trekke seg langsomt tilbake for å unngå for store tap.

• Les: Tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark – en innføring

Store tap

Men tap skulle det bli, på begge sider. Det raste voldsomme kamper flere steder, blant annet om kontrollen over det strategisk viktige veikrysset i Petsjenga.

Tyskerne sørget for å sprenge både veier og det store nikkelverket ikke langt fra grensen mot Norge. I tillegg ble også den nybygde dammen ved kraftverket i Jäniskoski (Harefoss, red.anm.) i Pasvikelven ødelagt.

Den tyske øverstbefalhaveren, general Lothar Rendulic, var en erfaren offiser som viste at det var en håpløs oppgave å stoppe de overlegne sovjetiske styrkene.

Hans hovedoppgave var å redde det som reddes kunne, og til en viss grad lyktes han i det.

Størsteparten av hans 20. Bergarmé kom seg unna før de sovjetiske styrkene 25. oktober erobret Kirkenes. Men i løpet av oktober mistet mer enn 8000 tyskere livet eller ble hardt skadet under kampene i nord, og det er ingen tvil om at fra sovjetisk side var operasjonen i nord en suksess som var med på framskynde det endelige nederlaget for Hitlers Tyskland.

• Les: 1850 finnmarkinger ble tvunget om bord i dette «katastrofeskipet»

Tunnelen i Bjørnevatn

Viktor Kukusjkin var blant de sovjetiske avdelingene som kom fram til gruvene i Bjørnevatn sør for Kirkenes, der 3000 nordmenn hadde oppholdt seg mens kampene raste.

– Nordmennene viftet med flagg og jeg husker godt at de strømmet ut av tunnelen, sier Viktor Kukusjkin, som husker det som skjedde for 70 år siden som om det skulle være i dag.

– Men så seint som under kampene i Bjørnevatn mistet vi seks mann av en tropp på 27. Fire personer ble drept og to ble såret.

Selv om general Meretskov 29. oktober avsluttet alle større militære operasjoner i Finnmark, så var Viktor Kukusjkin med i en mindre patrulje som dro helt vest til Tanaelven. Da han kom hjem i 1945, måtte han konstatere at han var den eneste av fire brødre som hadde overlevd krigen.

De sovjetiske styrkene var i Øst-Finnmark i knapt ett år. 25. september trakk de seg tilbake over grensen, i motsetning til hva som skjedde i store deler av Øst-Europa, der sovjetiske styrker ble stående.

Den sovjetiske ledelsen, med Josef Stalin i spissen, ville sikre seg at det ikke oppstod en ny trussel lik den som Hitler-Tyskland hadde utgjort. Men overfor Norge valgte altså sovjetledelsen å trekke seg ut, uten å kreve klare gjenytelser.

Ukraina bekymrer

Snart senket jernteppet seg over Europa, og i 1949 gikk Norge med i NATO. De 196 kilometerne med grense mellom Norge og Sovjetunionen i nord ble også en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom øst og vest.

Først på slutten av 1980-tallet begynte kontaktene å ta seg opp igjen, og i dag er det hundretusener som hvert år krysser over den moderne grenseovergangen ved Storskog.

I likhet med Ivan Dvonin er Viktor Kukusjkin bekymret over situasjonen i verden akkurat nå, ikke minst over det som skjer i Ukraina.

– Det er forferdelig at folk der nå dreper hverandre, sier Viktor Kukusjkin, som likevel gleder seg over invitasjonen han har fått til den norske ambassaden, for å markere at det er 70 år siden han var med å frigjøre Kirkens og Øst-Finnmark.