– Urettferdig at Anne ikke ble tatt på alvor

• Møtte 10-12 forskjellige leger
• Følte at ingen brydde seg
• Papirer ble sendt til feil lege
• Fikk dødsdommen forkynt ved en tilfeldighet
• Lokalsykehuset ville ikke ta i mot henne

– Se så glad vi er i hverandre, det syns jeg er så fint, sier Arve Teigen og smiler over minnene.

Hjemme i Sandefjord viser han NRK bildene han samlet sammen til minnestunden etter Annes begravelse. De to fikk 18 gode år sammen og var gift i 16. Mange fine, gode år med reiser, venner, barn og barnebarn, god mat og gode opplevelser. Men slutten på Annes liv ble vond og vanskelig og de to opplevde måten helsevesenet møtte henne og kreftsykdommen på som en stor skuffelse.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Anne Hamilton Meyer hadde kjent et ubehag i halsen og hadde flere ganger bedt fastlegen undersøke henne for struma siden flere i familien hadde hatt det. Det hadde legen gjort og slått seg til ro med at prøven var negativ.

– Hun følte at ingen brydde seg

Det var først da hun kom til en vikarierende fastlege at hun ble undersøkt nærmere og derfra var veien til en runddans fra sykehus til sykehus og ikke minst fra lege til lege startet. Fra den første CT-undersøkelsen var tatt gikk det bare et halvt år, så var Anne død.

Både Arve og Anne skrev dagbok denne siste tiden.

– Det var så skremmende og det var så skuffende. Når Anne til slutt dør, så dør hun skuffet over den måten hun ble behandlet på. Hun var som en brikke, det var ingen som brydde seg om henne, bortsett fra enkelte her i Sandefjord, sier Arve.

Enkemannen forteller om hvordan de gang etter gang ble møtt av en ny lege som satt med nesa i skjermen og leste Annes journal når hun kom inn til konsultasjon på Radiumhospitalet. Et par av dem beklaget at det var slik, det var først da lege nummer seks eller sju bestemte seg for å ta litt mer ansvar at noen fikk en slags oversikt.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

– Jeg begynte til slutt å skrive nummer. Og når lege nummer ti og 11 og 12 kommer inn, så føler du ikke at du er noe annet enn en brikke.

I notatene sine har Arve skrevet at en av legene faktisk ble snurt da Arve bare brukte nummer på henne i stedet for navn.

Arve sitter rolig og fattet når han forteller om alle møtene med det norske helsevesenet.

– Jeg sluttet å bruke navn, og jeg vil ikke si noen navn heller, de gjorde ikke annet enn jobben sin. Men det er noe fundamentalt feil med systemet. Anne kom ut fra møtene og ristet på hodet «de bryr seg ikke om meg», sa hun, forteller enkemannen.

Han forteller også at de ble klar over at det ikke var noe håp om at Anne noen gang skulle bli frisk i løpet av en litt hastig samtale med legen en fredag ettermiddag.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

– Når du er i en sånn periode, var du alltid spent på å høre om det var skjedd noen forandringer. Men når du møter en ny person hele tiden, du venter å få noen som bryr seg, men hver gang spurte vi hverandre «hvorfor gjør de dette mot oss»?

Anne ønsket å leve slik at hun kunne få med seg en konfirmasjon, kanskje få feiret jul en gang til. Og det var et barnebarn på vei.

– Men hun ble brutt ned, den indre kraften hun prøvde å skape for å få noen dager ekstra, den tror jeg de klarte å knekke.

– Tenk hvis man hadde én som brydde seg

Arve sier at han tror det menneskelige er blitt borte, de gjør den jobben de er blitt satt til å gjøre som lege, men han mener at det følelsesmessige er totalt borte. Han tror det ville hjulpet hvis det hadde vært én person som hadde hatt hovedansvaret for pasienten.

• Les også: – Pasienter får ikke den hjelpen de har krav på

Som et eksempel viser han til at de hadde byttet fastlege, men at alle papirene fra sykehuset ble sendt til den forrige fastlegen. Han forteller også at når kona ble underernært og dehydrert på grunn av kreften som satt i halsen, ville ikke lokalsykehuset ta henne imot. De måtte ringe til sykehuset i nabobyen og trygle om å få komme dit for å få hjelp.

– Jeg kunne skrevet en hel bok om dette, sier Arve og ler trist.

Bestemte seg for å avbryte behandlingen

Til slutt bestemte ekteparet seg for å avbryte behandlingen. Selv om Anne var alvorlig syk ble hun lagt på firemannsrom og tomannsrom. På grunn av at kreften satt i halsen hostet og harket hun hele natten og hun syns det var leit å ødelegge nattesøvnen for dem hun delte rom med.

– En gang nektet hun, så da fikk jeg lagt henne in på et kontor, sier Arve.

– Jeg pleiet henne hjemme til hun døde 6. november klokka 10. For jeg ville at hun i hvert fall skulle få omsorg og kjærlighet på slutten av livet. Så det var et veldig lett valg.

– Hva tror du det er som galt med systemet?

– Jeg tror det har med omsorg å gjøre, jeg. Hvis det var én lege som hadde hatt ansvaret for Anne, ville han eller hun sørget for bedre omsorg. Isteden ble det jeg som måtte skaffe sykeseng, sonde gjennom magen, siden den i halsen plaget henne. Så når jeg skulle hjelpe henne gjennom det siste, måtte jeg fly å ordne slike ting. Det er tøft.

– Jeg kjemper nå for at andre skal få en bedre opplevelse i helsevesenet enn det Anne gjorde.

Arve forteller at de gikk minst et par måneder til han klarte å ta i tingene til Anne. Så det var først etter jul at han fant ut at hun hadde skrevet dagbok. Midt inne i en bok med oppskrifter finner han tankene hennes fra den tunge tiden.

Etter hver forandrer skriften seg og den er mer skjelven. I boka lå det også et avskjedsbrev som er skrevet en drøy måned før hun døde.

– Denne her er gull verdt for meg. Hun skriver så flott.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Radiumhospitalet har etter flere henvendelser ikke ønsket å kommentere denne saken overfor NRK. Tidligere har avdelingslege for kreftbehandling ved Oslo universitetssykehus (Radiumhospitalet) beklaget overfor Vestfold Blad at ekteparet ikke følte seg godt nok ivaretatt.

Han understreket da at legene ved sykehuset ofte har oppgaver i forskjellige avdelinger og at pasientene derfor må regne med å møte flere leger fra et behandlingsteam.

Det er opprettet tilsynssak mot den tidligere fastlegen til Anne Hamilton Meyer.