Få er så nært på døden som Pål

Han kunne gått av med pensjon i forrige uke, men å slutte i jobben var aldri et alternativ for Pål Moe. I 23 år har han jobbet med å finne brannårsaker, lete etter fingeravtrykk og søkt etter DNA.

Du har sett dem på film og på bilder. Kriminalteknikerne som bak politiets sperrebånd går hvitkledde og med digre plastkofferter. Det er slik han trives, litt tilbaketrukket, og det å få jobbe i fred. Fredag som var, kunne vært hans siste arbeidsdag, men det var helt utenkelig for ham.

Pål Moe sier han er mørkredd, og har en utpreget angst for katter. Men arbeidsdagen hans kan best sammenlignes med en kriminalserie.

– Jeg har aldri grua meg til å gå på jobb, men det har skjedd at jeg har grua meg til å komme frem til et åsted. I alle fall i tragedier der man treffer folkene rundt et åsted. Enten foreldre, eller barna til de som er igjen. Det er noe av det verste jeg vet, sier Moe.

Kriminalteknikeren

– Når jeg drar ut til et åsted, og har to timer kjøring, sitter jeg og hører på radio at det har skjedd en ulykke, og at kriminaltekniker er på vei. Da er det akkurat som at alt bare står på vent. Da tenker jeg, jøss det er jo meg det. Kriminalteknikeren.

Pål Moe tenker seg nøye om hva han kan si. Han har opplevd mye, kriminalteknikeren. Vi sitter på kontoret hans på politikammeret i Tromsø. Et lite kontor. Alle i familien har fått plass på tavla hans. Bilder av kone og barn. Han vil ikke gå i detaljer om alt det han har opplevd. Han skal være en nøytral part som bare finner konkrete bevis i en sak, men aldri konkludere med skyldspørsmålet.

Synsinntrykk

– Da husker jeg de første sakene best. Synsinntrykkene fra begynnelsen i karrieren. Likevel, om du viser meg et bilde fra et åsted vil jeg klare å huske hver eneste sak jeg har jobbet med. Jeg har jo noen saker jeg husker bedre enn andre. I større saker blir man bare en liten brikke. Som i id- arbeidet i Thailand blir man bare en liten del av en enormt stor jobb. Men de små sakene der jeg er alene, er mye verre. De sakene med mindre omfang har gitt betydelig større inntrykk, sier Moe.

Frykter selvmord

De verste jobbene som Pål Moe har, er når han må gjøre undersøkelser etter selvmord.

– Frykten er at det skal vise seg at det har vært mennesker som har blitt drept, er stor. Det har vært obduksjoner der vi har funnet ut at det ligger en kriminell handling bak. Da er det ekstra spesielt å tenke på at det av og til har vært et tilfeldig valg at de ble obdusert. At det som har virket som en naturlig død, ikke har vært det.

Han sier han er glad for å slippe å forholde seg til de pårørende.

– Når jeg ser for en tragedie det er for dem som sitter igjen etter en ulykke er jeg glad jeg ikke trenger å forholde meg til det. Jeg tenker på dem som må fortelle de gjenlevende om det som har skjedd. Da står jeg heller ute i 12 minusgrader og jobber alene, sier Moe.

Jobben er også å ta seg inn i hus der folk er drept. Han var i et hus der tre mennesker ble brutalt knivstukket og drept av en psykisk syk mann. Han var også i rettssaken, og fortalte om funnene han hadde gjort.

• LES OGSÅ: Visste ikke hvem de hadde i hus

– Det har skjedd flere ganger at telefonen til en forulykket har ringt. Samtidig som jeg har gjort undersøkelser, så ser du at telefonen ringer, at familiemedlemmer ringer. Det har vært både på hustelefoner, og mobiltelefoner. Det er jo ikke et alternativ for oss å svare, men det er klart da tenker man på dem som sitter igjen og aner uro.

Brannteknisk

På bordet har Moe bilder av mange brannsteder, for utenforstående kan det være vanskelig å skille hva som er opp og ned på bildet. Pål Moe jobber også med å finne brannårsaker.

Er det en naturlig forklaring på et branntilløp, eller kan den være påsatt? Han vil naturlig nok ikke fortelle om hva han ser etter, men svarer generelt på at et brannsted kan være komplekst. I hvilken retning brannen har gått. Om dørene er låst, eller i åpen posisjon.

– I noen brannruiner er det naturlig nok mer tydelig at brannen har vært påsatt, sier Moe.

I 2002 brant et hus ned til grunnen på Breivikeidet utenfor Tromsø. I brannruinene ble en 85 år gammel mann funnet død. Obduksjonen etterpå viste at mannen ble drept.

– Jeg fant brannårsaken allerede før begravelsesbilen kom for å hente avdøde. Allerede da var det ganske klart at brannen var påsatt, sier Moe.

Det er den eneste saken han har vært med på å etterforske, som fortsatt i dag er uoppklart.

En 32 år gammel mann ble siktet for drap, men på grunn av manglende bevis ble siktelsen senere frafalt.

Moe mener han ofte har vært for snill med å definere en brannårsak som ukjent, selv om det svært sannsynlig har vært en brann som er påsatt

– Selv om huseieren står på utsiden og jubler når huset brenner ned, er ikke det ensbetydende med at brannen er påsatt. Men en gang da huseieren sto klar med tegning til nytt hus, samtidig som huset hans brant ned, det ble litt for mistenkelig.

Operafjellulykken

I 1996 styrtet et russisk jetfly i Operafjellet på Svalbard. 141 mennesker omkom. De omkomne ble brakt til Tromsø for identifisering.

• LES OGSÅ: – Ble møtt av en øredøvende stillhet

Politiet var i Russland og snakket med familiene til de gjenlevende. Her spør de om mange ting. Hva de har på seg, hva de kan ha i bagasjen, og andre kjennetegn. En familie fortalte om en far som hadde fått en liten Kinderegg-figur, en liten plastnisse, før han reiste.

– Da vi fant en død person som hadde en slik nisse i lomma, da er det klart at det er ganske tydelig at det er riktig person. Da begynner man å tenke på den situasjonen faren var i, at han reiste fra barna sine. Det husker jeg godt.

Han har ingen forklaring på hvordan han klarer å leve med de opplevelsene jobben har gitt ham. Han mener han ikke gjør noe spesielt.

– Det er ikke sånn at jeg legger saken fra meg selv om jeg kommer hjem, jeg kan godt tenke på saken etter at jeg er kommet hjem. Det er tanker som – Hvordan kan dette ha skjedd, og sånne ting, men jeg tenker aldri på synsinntrykkene.

• LES OGSÅ: Metoden som løser alt

Frykter kjente

I den senere tiden har han blitt mer opptatt av å få vite om ulykkene før han drar ut.

– Det er i frykt for å møte noen av sine egne. Sånn var jeg ikke før. Så jeg vil gjerne vite litt mer, hvordan bil er det, eller hvem som bor i huset. Sånn var jeg ikke før, sier Moe.

– Ser du på krimserier?

– Ikke i det hele tatt. Det er så dumt! Jeg så tilfeldigvis en dag på en svensk serie. Når man ser hvor uvirkelig det er, det blir så fjernt fra virkeligheten. Alt fra spørsmålsstillingen, man stiller ikke spørsmål som på krimseriene, man ville aldri startet et avhør på en sånn måte, forklarer kriminalteknikeren.

Han har flere ganger sittet alene i mange timer med en død person, for å vente på bistand, eller på at avdøde skal fraktes ut.

– Det er litt vanskelig å forlate en person som ligger død. Selv om man kan låse dørene og gå. Det er for vanskelig følelsesmessig å bare gå. Jeg levner ikke en død person, sier Moe.

Frifinnelser

Pål Moe har fulgt mange kriminalsaker fra start til slutt, siden han begynte for 23 år siden. Han er sikker på ingen er blitt uskyldig dømt i saker som han har vært med på. Heller andre veien. Uten å nevne enkeltsaker, mener han at det flere ganger har vært folk som har blitt frifunnet for ting de egentlig er skyld i.

– I både trafikkulykker, og voldssaker der den siktede ikke blir dømt. Da har jeg lurt på om retten virkelig fått med seg alt? Er det meningen av det skal gå fri? De sakene man husker best, det blir forsterket av en frikjennelse, men det er ikke jeg som skal dømme, heldigvis, avslutter han.