Metoden som løser alt

Drapssaker har blitt enklere å løse. Jobben med å identifisere omkomne har blitt mye sikrere. 60 år etter oppdagelsen av DNA blir metoden sett på som revolusjonerende.

Operafjellet

141 mennesker mistet livet i den største flyulykken i norsk historie. Svalbard, august 1996.

Foto: Nordahl, Aleksander / NTB scanpix

– Ingen skal føle seg trygge når politiet sitter på DNA-spor, sier tidligere Kripos-sjef Sturla Osen til NRK.no.

Det er få dager siden en 13 år gammel ranssak fra Bergen endelig har fått sin løsning ved hjelp av DNA. Ranerne fikk med seg eksklusive klokker til en verdi av én million kroner i mai 2000, og trodde nok at saken var død.

Denne uken må de møte i Oslo tingrett: DNA fra tekstiler ble fellende, selv etter så mange år.

Fant Inger Lises drapsmann

Torsdag er det 60 år man forsto hva DNA var. Det skulle gå flere tiår før rettsmedisinerne kunne bruke denne metoden i drapssaker og identifiseringsarbeid. Utstyret fantes ikke - det måtte de utvikle selv.

Den aller første saken som løses finner sted i 1989.

I oktober dette året blir 17 år gamle Inger Lise Olsen voldtatt og drept i Mysen. Etter flere ukers intens jakt pågripes en 18 år gammel mann for drapet.

Aldri før har politiet brukt DNA som framgangsmetode; revolusjonen er et faktum.

SE VIDEO: Drapet på Inger Lise Olsen løst

17 år gamle Inger Lise Olsen ble voldtatt og drept i Mysen i 1989. Gjerningsmannen ble funnet ved hjelp av DNA.

Mysen-drapet løst ved DNA

– Et kvantesprang

– 1980-årene var spesielle, forteller Bjørnar Olaisen til NRK.no i dag.

Bjørnar Olaisen

Bjørnar Olaisen er tidligere professor i rettsmedisin.

Foto: Holm, Morten / NTB scanpix

Han er rettsmedisineren som ble intervjuet i saken om Inger Lise Olsen, og blir beskrevet som mannen som formaliserte bruken av DNA i Norge.

Den tidligere professoren beskriver slutten av 1980-tallet som en enormt spennende tid, hvor Olaisen og hans kolleger blant annet bygde de nye og helt nødvendige redskapene selv.

– Vi følte at vi tok kvantesprang. Vi kunne flytte oss over i en ny verden. Innføringen av DNA betydde enormt mye, sier Olaisen i dag.

– Før 1985 hadde vi blitt flinke på blodtyper. Dette var arbeid som tok lang tid, og vi kunne ikke gi så mange svar som vi ønsket. Vi kunne fastslå at en mann ikke var far til et barn, men vi kunne ikke fortelle barnet hvem som faktisk var faren, forteller den tidligere rettsmedisineren.

SE VIDEO: Tror på bruk av DNA i etterforskning

Oslo, 1987: Rettsmedisinere jobber med noe helt nytt: DNA.

Tror DNA er like sikkert som fingeravtrykk

– Økte rettssikkerheten

Nå kunne de utelukke folk som feilaktig ble beskyldt for å ha etterlatt et spor. I USA så man konsekvenser; mange straffesaker ble gjenopptatt. Så langt har 18 dødsdømte fanger blitt løslatt på grunn av DNA-bevis.

– Bruken av DNA økte rettssikkerheten, slår Olaisen fast.

Sturla Osen

Sturla Osen har 34 års erfaring i Kripos.

Foto: Hommedal .Marit / SCANPIX

For politiet har DNA-spor gjort arbeidshverdagen mye mer effektiv.

– Sakene løser seg mye raskere enn før. Sammen med elektroniske bevis er DNA svært dekkende. Det koster å sende inn prøver, men det er billig i forhold til hvor mye kjappere en sak løses, sier tidligere Kripos-etterforsker Osen.

Største flyulykke på norsk jord i moderne tid

Siden har teknologien også hjulpet familier med å finne sine kjære etter større ulykker og naturkatastrofer.

29. august 1996 kjører et russisk jetfly av typen Tupolev 154 M fra Vnukovo-flyplassen utenfor Moskva. Flyet skal til Svalbard Lufthavn med russiske og ukrainske gruvearbeidere og flere av deres familiemedlemmer.

Så går det fryktelig galt: Flyet kolliderer med Operafjellet på Svalbard, som er dekket av tåke denne dagen. Alle ombord omkommer, og flere barn blir foreldreløse.

SE VIDEO: Alle de 141 ombord omkom

141 mennesker omkom da et passasjerfly krasjet i Operafjellet på Svalbard i august 1996.

141 mennesker omkom i flyulykke

Skadene på de omkomne er svært omfattende. Mange er så skadet at det ikke er mulig å se hvem de er. 260 likdeler skal settes sammen til 141 personer.

Professor Bjørnar Olaisen leder arbeidet med å identifisere de omkomne, en jobb som ikke hadde vært mulig uten bruk av DNA-analyse.

– Ved store ulykker hadde vi tidligere brukt tannidentifisering. I Norge er vi vant med at tannlegene som regel har god oversikt over hver pasient. I tillegg er det effekter som pass og klær som kan hjelpe med å finne ut hvem som er hvem, forklarer Olaisen.

Denne gangen var det annerledes.

– Vi innså tidlig at vi neppe kom noen vei med de gamle metodene. Russland har ikke samme tannhelsesystem som vi kjenner i Norge. Allerede på flyet opp til Svalbard bestemte vi oss for å gå for DNA-testing. Det var første gang for en ulykke av dette omfanget.

Å sette sammen en person

Teknikere og politifolk reiste til Russland og Ukraina for å hente inn blodprøver fra pårørende.

Etter tiår med forskning på DNA og utvikling av utstyr, var alle forutsetningene på plass for å klare jobben på kort tid.

Fem uker senere hadde det nesten 40 manns store teamet klart å identifisere 139 av de 141 passasjerene. To av de savnede hadde ikke nære slektninger som de kunne ta prøve av. Men med passasjerlisten var det ikke vanskelig å finne de siste navnene.

– Det er et veldig press på at folk skal få tilbake sine kjære, at man skal få klarhet i hva som har skjedd med hver og en. Det er veldig, veldig viktig for dem som sitter igjen. Derfor har jeg oppfattet dette som en meningsfylt jobb, som man kan være stolt av i ettertid. Her gjorde vi ingen feil, sier Olaisen.

SE VIDEO: Får endelig sine døde hjem

20. september 1996 er identifiseringsarbeidet etter den store flyulykken på Svalbard ferdig, og de omkomne skal ut på sin siste reise.

Alle de 141 kistene ble samlet i Skarphallen i Tromsø denne septemberdagen i 1996. Politiet sto æresvakt.