Forskere har benyttet ny teknologi som gjør det mulig å studere fjelljoens migrasjon fra Svalbard og Grønland. Resultatene ble nylig publisert i tidsskriftet PLoS ONE
– Må fange fuglen
Såkalte lysloggere som veier kun 1–2 gram sitter på en plastring som festes på foten mens fjelljoen er i Kongsfjorden på Svalbard på sommeren.
Lysloggeren måler lysintensitet gjennom hele døgnet. Ved å finne tidspunktet for soloppgang og solnedgang kan både bredde- og lengdegrad beregnes.
– Det er ingen radiosender, derfor er vi avhengig av å fange fuglene når de vender tilbake til Arktis året etter, forteller Sveinn Are Hanssen.
- Se bilder: Ringmerker fugler i nord
Sveinn Are Hanssen (t.v.) har sammen med kollega Børge Moe, begge NINA-forskere ved Framsenteret i Tromsø, har vært sentrale i gjennomføringen av studiet.
Foto: NINAAndre siden av jordkloden
Hanssen har sammen med kollega Børge Moe, begge NINA-forskere ved Framsenteret i Tromsø, har vært sentrale i gjennomføringen av studiet.
Lysloggeren gjorde det mulig å følge fjelljoen fra hekkeplassene på Svalbard og Grønland til overvintringsområdene på den andre siden av jordkloden, Sør i Atlanterhavet og i Det indiske hav, utenfor Sør-Afrika, Namibia og Angola.
Dataene fra lysloggerne viste også at fjelljoen gjør viktige stopp både på veien sørover og nordover, for eksempel Nord-Atlanteren mellom Grand Banks og Azorene og ved Vest-Afrika.
- Se bilder: Vakre fugler i Båtsfjord
Få trekker så langt
Både overvintringsområdene og stoppestedene deler fjelljoen med en rekke andre sjøfuglarter som er på trekk, men det er bare noen få arktiske sjøfugler som trekker så langt som fjelljoen.
Rødnebbterne, som er kjent for å ha verdens lengste dyre-migrasjon, deler store deler av trekkruten til fjelljoen.
Det samme gjør Sabinemåke som er en relativt sjelden måke-art. Studien understreker derfor at de arktiske sjøfuglene er avhengige av mer enn bare det arktiske økosystemet.
- Les også: Døde lundefugler strødd i fjæra
Fjelljoen er den minste i jofamilien, som ellers består av polarjo, tyvjo og storjo.
Foto: Børge Moe / NINA– Viktig
De er avhengige av friske og velfungerende marine økosystemer på en global skala, fra den nordlige halvkule til den sørlige.
Moe og Hanssen berømmer samarbeidet med alle forskerkollegaene, som har gjort det mulig å dekke både Grønland og Svalbard- som utgjør viktige deler av fjelljoens hekkeutbredelse i Arktis.
– Dette er en modell som det også er viktig å benytte på andre arktiske arter, understreker forskerne fra NINA.
