Dina (14): – Jeg er stolt av denne tradisjonen

Vestfjorden ligger blankstille denne morgenen. Sola er på vei opp over fjellene og på dekk skjenkes det i varm kaffe til mannskapet som speider utover horisonten.

14 år gamle Dina Olavsen fra Leknes i Lofoten har tatt plass bak harpunen fremst i hvalfangstskuta «Brandsholmbøen».

Bak i skuta står også faren, farfaren og onkelen hennes. I fire generasjoner har familien Olavsen jaktet vågehval i Vestfjorden. Nå er de på tokt igjen.

– Det var tippoldefaren min som startet med jakt på vågehval. Siden har yrket gått i arv, sier tenåringsjenta.

Til tross for at familien har opplevd både sabotasje og å bli truet på livet av aktivister, er hun stolt av familietradisjonen.

– Mange snakker om hvalfangst uten å vite hva det faktisk dreier seg om. Jeg er stolt av å være hvalfangerdatter, sier 14-åringen mens hun kikker inn i siktet og lar harpunen gli over landskapet.

Røtter tilbake til 800-tallet

Hvalfangst har vært drevet langs kysten av Norge i flere århundrer.

Allerede på 800-tallet nevnes fangst etter vågehval i skriftlige kilder. Den gang ble det jaktet etter hval fra robåter med håndharpun eller infiserte piler.

Fra 1200-tallet var fangst med harpun vanlig, mens epoken fra andre halvdel av 1800-tallet betegnes som starten på den moderne hvalfangstperioden.

I 1863 konstruerte den norske skipsrederen Svend Foyn den første harpunkanonen. Det førte til en kraftig oppsving for hvalfangsten i Norge og i 1890- årene lå det over 30 fangststasjoner i Nord-Norge.

Hvalfangsten toppet seg i 1930-årene og førte til at bestanden sank betraktelig. I 1937 ble det innført en internasjonal avtale som fastsatte fangsttidens lengde og minstemål for hvalen som kunne skytes.

Gjennom de senere tiårene har reguleringer vedtatt av Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen (IWC) ført til at fangstnasjonene i verden enten har avviklet eller sterkt redusert fangsten.

Av medlemslandene er det bare Norge som fortsatt driver kommersiell hvalfangst.

• LES OGSÅ: Nå skal hvalkjøtt kvalitetsmerkes
• LES OGSÅ: Jakten på vågehvalen har startet

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hvalfangeryrket i ferd med å dø ut

Ute på Vestfjorden begynner sola å varme. Hvalfangstdatterens farfar, Olav Olavsen, har klatret opp i utsiktstønna som henger 11 meter over dekk. Her har han den beste utsikten over havområdet han kjenner så godt.

– Det er gjerne her oppe vi ser hvalen først, sier den erfarne hvalfangeren.

Han var bare tolv år da han begynte å være med faren og storebroren på hvalfangst. Men selv om landskapet rundt han er den samme som da han var ung, er ikke utsikten det.

– Det er litt vemodig å se utover sjøen nå. Før lå det fullt av andre hvalfangstskuter rundt oss. Nå er vi alene.

Norske forskere har estimert at den nordøstatlantiske vågehvalbestanden er på mellom 110.000 og 120.000 dyr. De aller fleste av disse dyrene får være i fred og norsk hvalfangst har i dag liten nasjonaløkonomisk betydning

De siste årene har antall fangstskuter sunket drastisk og rekrutteringen er nærmest ikke-eksisterende.

I år er det totalt 23 hvalskuter som er påmeldt til årets fangst. I 1950 var det 350 fartøy som deltok, men det på starten av 2000-tallet var 34.

Det lave antallet fartøy som deltar under hvalfangsten fører også til at skutene ikke klarer å ta ut kvoten. I år er kvoten på 1286 dyr, men på grunn av lav deltakelse har det i løpet av de siste årene kun vært tatt ut mellom 30 og 40 prosent av den tillate kvoten.

• LES OGSÅ: Stadig færre vil fange hval

Sabotasje og dødstrusler

Timene går uten at vågehvalen viser seg. På dekk har Dina har tatt fram mobilen, festet ørepluggene og slått på musikk for å få tiden til å gå. Nå er det hun som er familiens framtidshåp.

– Jeg vet at både faren og farfaren min gjerne vil at jeg skal bli hvalfanger og føre familietradisjonen videre. I familien min er det et ganske stort spørsmål. Samtidig sier de at jeg må gjøre som jeg selv ønsker.

Hun er klar over at hvalfangeryrket er et utradisjonelt valg for en ung jente. Det er også et omdiskutert yrke. Det toppet seg på 90-tallet da familien ble forsøkt sabotert og truet på livet av aktivister som var imot hvalfangst.

Farfaren hennes husker godt den tøffe tiden.

– Jeg har hatt mange våkenetter. Det verste var at de ringte hjem til oss om natten, og truet med å ta livet av kona og barna mine. Jeg har mange ganger tenkt på hvem som kunne være så jævlige og finne på noe sånt.

I romjulen 1992 ble båten hans «Nybræna» forsøkt senket ved kai på Steine. Båten ble berget, men fikk skader for 600.000 kroner. Hvalfangstmotstander Paul Watson tok på seg skylden for sabotasjen. Han ble senere dømt i norsk rett, men Nederland nektet å utlevere Watson.

– Det var en veldig ubehagelig tid. Likevel har jeg aldri angret på at jeg valgte dette yrket, sier Olav Olavsen.

• Les mer om angrepene mot hvalfangerne og intervju med Greenpeace her!
  

– Der! Yes!

Det er faren til Dina som ser vågehvalen først. Han beordrer styrmannen til å senke farten og motorduren stilner rundt dem.

Snart bryter hvalen vannskorpa igjen.

– Der er den! Den er jo stor!, roper tenåringsjenta til faren som har tatt plass bak harpunen. Når det er alvor er det bare han som står der.

Nå står han og sikter på vannflaten som ligger stille rundt båten. Ungjenta henger over ripa og stirrer konsentrert ned i vannet.

Med ett brytes stillheten av et skudd.

– Der! Yes!, jubler ungjenta.

Harpunen står fast i vågehvalen. Hvalen dør momentant og heises over ripa mens blodet blander seg med saltvannet. Det erfarne mannskapet går fort i gang med parteringen.

– Den ser veldig fin ut. Dette blir mye bra kjøtt, sier 14-åringen fornøyd.

• Her kan du lese hvordan hvalen parteres og hva de ulike delene av dyret brukes til!

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kritisk til hvalfangst

Hvalfangst har fått mye kritikk av dyrevernere for å være uetisk og unødvendig.

Selv om fangstmetodene de siste årene har blitt kraftig forbedret og i dag sammenlignes med storviltjakt, er NOAH blant organisasjonene som jobber for stans av all hvalfangst.

– Hvalfangst påfører dyrene alvorlig smerte. Dyrene risikerer å leve i opp til en time før de dør. Imidlertid vil også få minutter med en eksplodert granatharpun i kroppen medføre store smerter for dyrene, sier Siri Martinsen, leder i NOAH.

Hun mener jakten er grunnløs, ettersom den ikke fyller et behov for mat til den norske befolkningen.

– Vi må spørre oss hvorfor vi mennesker vil påføre disse dyrene smerte. Er det for smakens og for tradisjonens skyld? Det er etter NOAHs syn ikke gode nok grunner. Vi bør enkelt og greit la hvalene få være i fred.

• LES OGSÅ: FN-domstol fastslår at Japan må stanse hvalfangst

– Viktig å høste av denne ressursen

Til tross for at NOAH ønsker at all hvalfangst opphører, har hvalfangstmotstanden mildnet de siste årene. Det kan ha sammenheng med at antall hvalfangere er i tilbakegang.

Men samtidig som enkelte dyrevernsorganisasjoner gjerne ser at næringen går til grunne, er Norges Råfisklag av en helt annen oppfatning.

– Det er svært viktig at vi høster av denne ressursen, så lenge vi gjør det på en bærekraftig måte. Det gjør vi i dag, sier Thor E. Kalsaas, informasjonsleder i Norges Råfisklag.

Han får støtte fra sjøpattedyrforskerne på Havforskningsinstituttet.

– En betydelig predator

– Dagens norske vågehvalfangst er bærekraftig. Det er fornuftig å ta ut ressurser på alle nivå i næringskjeden – og vågehvalen er en betydelig predator i våre økosystemer. Det finnes ingen gode, vitenskapelige grunner til å stoppe fangsten. Verken med bakgrunn i ressurssituasjonen eller med bakgrunn i dyrevelferd, sier forsker Tore Haug ved Havforskningsinstituttet.

Norges Råfisklag viser til at fangstmetodene er blitt forbedret i løpet av de siste tiårene.

En forskningsrapport referert av Nærings- og fiskeridirektoratet viser at den momentane avlivningsprosenten på starten av 80-tallet var på 17 prosent, mens den i dag er på 80 prosent. Undersøkelsen beskriver det som sannsynlig at dyrene som ikke døde momentant, mistet bevisstheten umiddelbart og ikke kjente smerte. Videre heter det at den gjennomsnittlige overlevelsestiden er redusert fra 11 minutter til to minutter, og at behovet for to skudd er redusert fra 17 prosent til 0,5 prosent.

Men NOAH mener det er vanskelig å tidfeste avlivingstidspunktet for hval fordi det ikke finnes universelt godkjente kriterier for dette.

– Undersøkelsen kan like gjerne benyttes til å så tvil om de 80 prosentene virkelig døde så raskt som man har antatt, sier Siri Martinsen.

Vil ha flere hvalfangere

Kalsaas i Norges Råfisklag sier det vil føre til en ubalanse i økosystemet dersom vi beskatter torsk, sild og lodde, men ikke vågehval. Årsaken er at vågehvalen befinner seg øverst i næringskjeden, og spiser store mengder torsk.

– Vi har et viktig ansvar i å påse at vi ikke bidrar til en skjev beskatning av de ressursene som finnes i havet.

Hvalforsker Nils Øien ved Havforskningsinstituttet kjøper ikke helt argumentet.

– Å tro at mennesket kan skape balanse i økosystemet omtrent som de kan skru på knapper og få det som de vil, er vel kanskje noe vel optimistisk. Men det viser seg, både i teori og praksis at det er fullt mulig å beskatte bestander på et fornuftig vis gjennom å holde uttaket innenfor biologisk forsvarlige grenser, sier Øien.

Forskerne har ikke den fulle kunnskapen om alle samvirkninger og alle faktorer som påvirker økosystemene.

– Vi ser jo at såkalt «naturlige» svingninger forekommer uten at vi alltid kan forklare det til fulle, sier hvalforskeren.

Vil ha flere hvalfangere

Norges Råfisklag er bekymret for at færre unge velger hvalfangstyrket, men sier det også er flere positive tegn i tiden.

– Helt svart er det ikke, men næringen er selvfølgelig ikke slik den brukte å være. Det handler om at vi nå står overfor et generasjonsskille der flere hvalfangere går av med pensjon. Samtidig har de siste års torskekvoter vært rekordhøye. Da er det ikke så mange som ser behovet for å skyte hval, sier Thor E. Kalsaas.

– Vanskelig valg

Ute på Vestfjorden vaskes hvalskuta etter dagens fangst før de begynner på hjemveien inn mot land.

Far og datter står sammen på dekk og ser utover himmelen som sakte farges i lilla.

– Jeg synes det har vært veldig nyttig å være med ut på tur. Jeg har lært masse. Likevel er jeg ikke sikker på om jeg vil bli hvalfanger når jeg blir stor. Jeg tror kanskje det kan bli litt kjedelig i lengden.

Faren nikker, og sier det er bra at hun er ærlig.

– Har du noen annet du kunne tenkt deg å bli?

– Min store drøm er å bli skuespiller.

Et svakt dunk signaliserer at skuta har lagt til kai og mannskapet går i land. Hvalfangerfamilien Olavsen er usikker på hvor langt inn i framtida familietradisjonen vil vare. Kanskje går de snart i land for godt.