Hopp til innhold

Grunnloven av 17. mai 1814

Året 1814 ble et vendepunkt i norsk historie. Den dansk-norske helstaten gikk i oppløsning, og Norge ble et selvstendig rike med egen grunnlov.

Den originale Norges grunnlov
Foto: Ness, Rune Petter / SCANPIX

Da året tok slutt, var Norge i personalunion med Sverige, med felles konge, men med en stor grad av selvstendighet, og med den frieste forfatning i verden på dette tidspunkt.

Stormaktspolitikk og oppvåkning

Det var stormaktspolitikk og krefter utenfor landet som førte til sprengningen av den dansk-norske helstaten, først og fremst svenskekongen Carl Johans politikk. Bak hendelsene i 1814 lå også en våknende norsk nasjonalbevissthet og økende misnøye med den administrative og kulturelle sentraliseringspolitikken. Framveksten av de nye næringene og en velutdannet norsk embets- og borgerstand er med på å forklare denne nasjonale "oppvåkningen".

Hva skjedde i 1814?

Disse nye "kondisjonerte" ble ledende i selvstendighetsreisningen og i utarbeidelsen av Grunnloven. De var også sentrale i forhandlingene om unionsvilkårene høsten 1814. Det er derfor dekning for å si at den økonomiske oppgangen i Norge på 16- og 1700-tallet var en nødvendig forutsetning for hendingene i 1814.

17. mai-grunnloven

Den 17. mai 1814 undertegnet samtlige representanter på Eidsvoll en ny grunnlov for den selvstendige staten Norge, og de valgte Christian Frederik til konge. 

Kong Christian Frederik ble konge 17.mai 1814
Foto: Scanpix

De viktigste idéene i grunnloven varradikalt tankegods som fikk sitt gjennomslag i den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjon.

GRUNNLOVEN

Noen hovedprinsipper:

Folkesuverenitet: Makten skulle i siste instans ligge hos folket. Eidsvollforsamlingen oppfattet seg selv som et uttrykk for dette prinsippet: Som folkets representanter skulle den gi Norge et nytt politisk system.

Maktfordeling: Makten i staten skulle være delt. I den dansk-norske helstaten hadde kongen vært eneveldig. Nå måtte den nye kongen Christian Frederik dele makten med en folkevalgt forsamling. Kongens makt skulle være utøvende, den folkevalgte forsamlingen skulle først og fremst gi lover, pålegge skatter og bevilge penger. Kongen selv skulle utnevne sine ministre.

Individenes frihet: Alle norske borgere ble garantert visse rettigheter. Viktigst av disse rettighetene var ytringsfriheten. Norske borgere ble også garantert rettssikkerhet.

Grunnlovens norske særtrekk

Den norske grunnloven var svært demokratisk, sammenliknet med de fleste forfatningene i samtiden. Stemmeretten var knyttet til eiendom. Men grensene var satt lavt: nærmere halvparten av alle voksne menn fikk stemmerett. Kvinner fikk ikke stemmerett. Det var ikke aktuelt i 1814.

Den nye nasjonalforsamlingen fikk navnet Stortinget, et navn som tok opp det gamle norske ordet ting.
Embetsmennenes sterke stilling kom fram på to måter i grunnloven: Alle embetsmenn fikk stemmerett, og en embetsmann kunne bare avsettes etter lov og dom.

Bøndene fikk sitt ved at odelsretten ble skrevet inn i grunnloven. Odelsretten ble sett på som noe særnorsk, og som grunnlaget for det frie norske bondesamfunnet.

Hvem satt på Eidsvoll?

Av de 112 medlemmene av riksforsamlingen var 33 valgt spesielt blant de militære. De andre var valgt som representanter for landdistrikter og byer. Embetsmennene dominerte forsamlingen med en drøy halvpart av medlemmene. Men ingen av dem tilhørte de meste framtredende embetsmennene i Norge. En håndfull av medlemmene var store bruks- og godseiere, og 13 var kjøpmenn.

Eidsvollmennene, hvem var de?

Christian Frederiks valgregler hadde sørget for at bøndene ble godt representert, ialt var nærmere en tredjedel av forsamlingen bønder.
Mange av Eidsvollsmennene var svært unge. Gjennomsnittsalderen for riksforsamlingen var 42,8 år.

Det norske mirakelåret