NRK Meny
Normal

Det norske mirakelåret

Ved inngangen til 1814 var det ingenting som skulle tyde på at vårt værharde og utfattige land snart skulle bli et demokratisk fyrtårn utstyrt med Europas mest liberale grunnlov. Hva var det som egentlig skjedde?

Eidsvollsbygningen
Foto: Bendiksby, Terje / SCANPIX

Det er blitt hevdet at hadde 1814 inntruffet 100 år tidligere, ville Norge sannsynligvis ha utviklet seg mer på linje med Irland eller Polen – områder som det opptil dette punkt i historien ville være naturlig å sammenligne oss med. Men Norge hadde en eventyrlig dose historisk flaks.

Riksforsamlingen 1814
Foto: Scan-Foto / Scanpix

Fordi Europa mot slutten av det 18. århundre var opptatt av Opplysningstidens idealer om menneskeverd og brorskap, og fordi den korsikanske generalen Napoleon kastet seg ut i et erobringstokt uten sidestykke i europeisk historie, ble Norge i løpet av noen få måneder gitt muligheten til å meisle ut en grunnlov som ivaretok de dypeste demokratiske prinsipper.

Napoleonskrigene

Keiser Napoleon I
Foto: JOEL ROBINE / AFP

De såkalte napoleonskrigene varte så å si sammenhengende fra 1796 til 1814. Under Napoleons ledelse kastet Frankrike seg inn i konflikter med land etter land på løpende bånd og i løpet av 1800-tallets første tiår var Sverige og Danmark-Norge havnet på hver sin side av konfliktlinjene.

Mens Danmark allierte seg med Frankrike, ikke minst på grunn av sitt meget anstrengte forhold til England, hadde Sveriges nye tronarving, den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte, gode grunner til å holde seg inne med Napoleons motstandere. Sverige hadde nemlig tapt Finland til Russland i 1809, og Carl Johan ønsket å finne en mulighet til å få sikret seg Norge som kompensasjon for dette tapet.

Men England ønsket ikke at Sverige skulle gjenoppstå som en europeisk stormakt, og sa derfor tydelig fra at en eventuell annektering av Norge måtte gjennomføres ”…med all mulig skånsomhet og til det norske folks lykke og frihet.” Sagt med andre ord: fordi stormaktene ikke ønsket et sterkt Sverige, åpnet det seg store rom for norske selvstendighetsplaner i en eventuell union. Grunnen var dermed lagt for et norsk mirakel.

Etter Napoleon

Eidsvollsmennene
Foto: Richardsen, Tor / SCANPIX

Etter Napoleons mislykkede felttog mot Moskva i 1812, forlater hans alliansepartnere ham, og ved Kielfreden den 14. januar 1814 avstår endelig Fredrik 6. Norge til Sverige. Nå skulle det utføres et viktig arbeid i å få Norge helskinnet overlevert som krigsbytte fra Danmark og til Sverige, og til denne oppgaven ble det besluttet å kalle inn 112 folkerepresentanter fra alle Norges len og områder, en forsamling som ble samlet på Eidsvoll den 10. april.

På Eidsvoll befant også den danske tronarvingen Christian Fredrik seg. Han hadde alliert seg med Selvstendighetpartiet, en samling norske embetsmenn med sorenskriver Christian Magnus Falsen i spissen som kjempet for et selvstendig Norge med nettopp Christian Fredrik som regent. Motstanderne i Unionspartiet, ledet av grev Herman Wedel-Jarlsberg, ønsket derimot union med Sverige, ikke minst for å unngå å provosere svenskene til krigshandlinger.

Det er Selvstendighetspartiet som vinner flest tilhengere under forhandlingene på Eidsvoll, og når Falsen får i oppdrag å utarbeide et grunnlovsutkast sammen med bl.a. lektor Johan Gunder Adler, er det et solid uttrykk for at selvstendighetslinjen er den bærende retning blant Eidsvollsmennene.

Demokratene på Eidsvoll

Christian Magnus Falsen
Foto: Scanpix

Som folkets delegater ønsket Eidsvollsforsamlingen å gi Norge et nytt politisk system basert på tidens nye demokratiske prinsipper. De franske og amerikanske grunnlovene med sine likhetsidealer var til stor inspirasjon i grunnlovsarbeidet, og alle norske borgere skulle bli innrømmet viktige rettigheter, ikke minst i forhold til ytringsfrihet og rettssikkerhet.

Mye viktig inspirasjon ble også hentet fra de europeiske opplysningsfilosofene, og da særlig Charles Montesquieus idéer om den tredelte maktfordelingen i samfunnet. Kongen ble innskrenket til en utøvende makt, folkeforsamlingen skulle ta seg av lovgivning, skattlegging og bevilgninger mens domstolene skulle være det dømmende organ i samfunnet.

Den nye norske Grunnloven var svært demokratisk for sin samtid. Stemmeretten ble knyttet til eiendom og omtrent halvparten av alle norske menn fikk stemmerett. Kvinnene måtte vente i nesten hundre år før de i 1913 endelig ble innrømmet det samme.

Fred og krig - og fred

Den 17. mai 1814 vedtar altså Riksforsamlingen enstemmig Falsens grunnlovsutkast – og Christian Fredrik velges til Norges konge. Svenskene ruster til krig, men det kommer kun til få trefninger. I stedet inngår svenskekongen en våpenhvileavtale med den norske regjering den 14. august. Ifølge denne avtalen skal Christian Fredrik innkalle til ekstraordinært Storting, og der overlate sin kongemyndighet til Sveriges konge. Svenskene lover på sin side å godkjenne Eidsvollsgrunnloven.

Dette ekstraordinære Storting fikk også i oppdrag å revidere Grunnloven av 17. mai, et arbeid som ble avsluttet den 4. november. Samme dag ble Karl 13. valgt til Norges tredje konge på under ett år – Norges mirakelår 1814.

Broderfolkene
Foto: Leif R Jansson / SCANPIX / SCANPIX

Grunnloven av 17. mai 1814