apollon10

PLATEBAREN: Tor Tessem står i spissen for Apollon ved 40-årsjubileet. I dag overlever butikken som platebar.

Foto: Per Vidar Raunholm

Platesjappen som svømmer mot strømmen

En av Norges eldste og siste platebutikker feirer 40 år. Hvordan er det mulig å overleve kassetten, CD-en, Spotify og Justin Bieber-generasjonen?

Det skulle ikke være mulig. En dinosaur lever i beste velgående midt i Bergen sentrum.

En gang i tiden var det mange av dem. Butikker som solgte musikk trykket på plater og kassetter - og som tjente penger.

De fleste av dem er borte nå. Store geskjefter som Platon og Akers Mic måtte gi opp. Strømme- og nedlastingstjenester har tatt markedet fra dem. Av de store kjedene er det kun Platekompaniet som fortsatt holder ut noen få steder.

Laster innhold, vennligst vent..

Pølseboden

Og så Apollon, da. Sjappen i Nygårdsgaten feirer i disse dager 40 år i bransjen. Og de selger fortsatt LP-er.

– Den ble drevet som en pølsebod, sier Einar «Engelen» Engelstad, Apollons syvende far i huset.

Pølseboder finnes det heller ikke mange igjen av. Så hva er hemmeligheten?

Året var 1976. Paul McCartney og Wings toppet hitlistene med «Silly Love Songs». På 23. plass på Billboard dette året lå Nazareth med «Love Hurts». I Bergen ville en ung musikkentusiast pushe alternative låter på sine venner og kjente.

Klesskapet knakk

Frode Svanevik, den legendariske, nå avdøde gründeren av Garage, hadde startet et enkeltmannsforetak som het Apollon. På gutterommet hadde Svanevik klesskapet fullt av egenimporterte plater.

Men vekten av vinylen ble for mye. Bunnplaten i skapet knakk. Svanevik innså at det var på tide å flytte virksomheten til større lokaler.

Apollon2

GRÜNDEREN: Frode Svanevik startet Apollon som et lite import- og postordreselskap i 1976. Dette bildet er tatt i 1982, da butikken hadde flyttet til det som i dag huser Garage.

Foto: BYARKIVET

Den første Apollon-butikken åpnet i 1978 vis-a-vis TV 2 på Nøstet i Bergen sentrum. Etter kort tid flyttet de opp bakken, like ved Klosteret. Ryktet gikk om butikken, et overflødighetshorn av musikk.

Snart hadde mange av byens musikkelskere oppdaget hva Svanevik hadde å tilby. Det var sagt at han kunne skaffe en hvilken som helst plate fra det store utland.

– Svanevik solgte oss musikk av Dire Straits og Police lenge før andre musikkbutikker hadde oppdaget dem, forteller Bård Ose, NRKs musikkekspert.

Ose jobbet selv en uke hos Apollon. Som arbeidsplass var det lite struktur over Apollon den gangen, forteller han, så han sluttet. Tilfeldigvis var dette uken da John Lennon ble skutt og drept.

– Det var en spesiell stemning da, kan du si, sier Ose.

ose2

SLUTTET: Bård Ose, musikkekspert og bergenser i NRK, holdt ut nøyaktig en uke som ansatt hos Apollon.

Foto: CHRISTIAN LURA

En aura av kred

Det var blitt 1980. Blondies «Call Me» og Pink Floyds «Another Brick in the Wall» var årets største hits. Apollon hadde flyttet til hjørnet av Christies gate og Nygårdsgaten, der Garage er i dag. Horder av bergensere strømmet innom og kjøpte Bruce Springsteens album «The River» som julegave, gjerne til seg selv.

Hos Apollon hadde Svanevik fått en ny ansatt, en gammel tjommi: Einar Engelstad. De hadde gått med posten sammen på 1970-tallet. Slik hadde de lært mye om pakkedistribusjon.

– Platebransjen på den tiden var veldig straight, veldig firkantet, sier Engelen.

I de glade, glorete 80-årene var de etablerte butikkene og plateselskapene for opptatt av musikk med for dårlig kvalitet, mener Engelen. Det ga plass til en butikk som Apollon, som etterhvert opparbeidet seg en aura av «kred»:

Svanevik nektet for eksempel å selge Abba-plater. Ved å si nei til massene ble Apollon desto kulere i det smalere musikkmiljøet.

– Folk kom fra Oslo for å kjøpe plater der. Noen finansierte reisen ved å selge noen av platene til antikvariater i Oslo. Det var en smal butikk, men det var en kvalitetsbutikk, sa Svanevik til BT i 1992.

– Hos oss var det sånn at hvis vi solgte musikk som plutselig ble populær, ville ikke kundene våre ha den lenger, sier Engelen i dag.

Apollon1

SYVENDE FAR: Egentlig er Einar «Engelen» Engelstad pensjonist. Men han står fortsatt i butikken han har jobbet i siden 1980. Selvsagt pryder han også vinduet.

Foto: CHRISTIAN LURA

Hjalp frem band

Apollon gjorde også noe så uortodokst som å etablere sitt eget plateselskap. Frode Svanevik ville gi ut musikk han likte, men som de store plateselskapene, gjerne Oslo-baserte, ikke ville ta i med ildtang.

Det var 1982, året da «Rocky III» gjorde Survivors «Eye of the Tiger» til en landeplage.

I Bergen var Svanevik mer opptatt av å promotere den første platen på Apollon Records: Elektrisk Regns «Steinbyen».

plater

To av de første platene på Apollon Records: Elektrisk Regns «Steinbyen» og Alle Tiders Dusters «Rødt Lys».

– Det var vel den eneste butikken med egen label. Og de utga oss. Siden har de alltid solgt musikken min, sier Dennis Reksten, primus motor i Elektrisk Regn og noe av en legende i Bergens rockemiljø.

Butikken ble et møtested for alle som var interessert i musikk.

Dennis Reksten, rockelegende

Han mener Apollons betydning for musikkmiljøet i Bergen ikke kan overvurderes.

– Butikken ble et møtested for alle som var interessert i musikk. Og de hjalp unge band frem ved å gi dem en sjanse på labelen deres, sier Reksten.

Det er kanskje det som har vært Apollons viktigste suksesskriterium? Når mye av innholdet strømmes over internett, forsvinner ikke behovet for en møteplass mennesker imellom. Snarere tvert imot: Behovet forsterkes.

Frode Svanevik solgte seg ut av Apollon i andre halvdel av 1980-tallet.

– CD-ene kom på markedet. Det var en omlegging som en sær platebutikk som min ikke hadde råd til, og da orket jeg ikke mer. Butikken ble solgt, og jeg tok meg en fortjent pause, før jeg ble involvert i Garage, sa han til BT i 1992.

reksten

HJULPET: Dennis Reksten fikk gitt ut Elektrisk Regn på Apollon Records.

Foto: Ragnhild Osnes Olsen

Razika fant vinylen

– Vi gikk på Apollon da vi gikk på ungdomsskolen for å kjøpe musikk, forteller Marie Amdam, frontfigur i Razika.

Aller kulest var det å møte folk som jobbet der, og andre musikkjøpere som var så genuint interesserte.

Marie Amdam, Razika

De som skulle bli medlemmer i ett av de mest spennende unge bergensbandene, hadde oppdaget vinylen.

– Aller kulest var det å møte folk som jobbet der, og andre musikkjøpere som var så genuint interesserte. Men vi var litt redd for Engelen, sier Amdam.

Da Engelen hadde anmeldt en av de første Razika-konsertene for Bergens Tidende og slått fast at bandet hadde potensial, men måtte øve mer, visste Amdam at de var på rett vei.

– Det var stas å bli anerkjent, sier Amdam.

Ung i 2014: Rettferdighet

APOLLON-FANS: Razika har funnet mye inspirasjon i platehyllene, forteller Marie Amdam.

Foto: Caroline Drefvelin / NRK

«Vi gjør dette på vår måte»

I de første årene var driften så som så, sett med en revisors øyne.

– Det var en del av imaget, dette at du gjorde noe som ikke var så firkantet. Jeg betalte alltid skatten min, men det var litt sånn: «Vi gjør dette på vår måte, ellers fuck you». Det hadde ikke gått i dag, sier Engelstad.

Nedgangstider har det vært flere av i musikkbransjen. Apollon har ikke vært forskånet. I mai for to år siden ble Apollon Aid arrangert, en støttekonsert for å sikre videre drift.

Ute i det fri toppet David Guettas «Bad» VG-lista. Trolig ble den ikke spilt på Apollon denne maikvelden.

– En vernet bedrift

– Frem til 2000 var norsk platebransje en vernet bedrift. På 90-tallet fløt pengene. Vi spiste med plateselskapene en gang eller to i uken, fikk mye dilldall til jul. I dag ville mesteparten av det som skjedde den gangen, vært korrupsjon, sier Engelen.

Han har overlatt driften av Apollon til Tor Tessem. Men fortsatt eier han en andel. Og fortsatt tar han vakter bak disken. Engelens forklaring på at Apollon fortsatt eksisterer, virker som et paradoks:

– Vi har kred i musikkmiljøet fordi imaget vårt er ærlig. Det er ikke påtatt. Samtidig som vi er rølpete, driver vi ordentlig. Aldri noe tull. Derfor har vi hatt godt rykte også når vi har trengt banklån, sier Engelen.

Og så var det alkoholen. Apollon fikk skjenkeløyve i 2012. På hitlistene herjet Gotye og Kimbra med «Somebody That I Used to Know», og i platebutikken som nå var blitt platebar, kom gamle kjente tilbake.

– Det krevde mye lobbyvirksomhet fra min side. Det var jo ingen andre butikker som hadde skjenkeløyve. Men vi fikk status som kulturinstitusjon. Igjen er det fordi vi har kredden vi har, sier Engelen.

apollon8

SKJENKEREN: Nå er det alkohol som skal sikre fremtiden til platebaren. Engelen tar fortsatt vakter bak disken.

Foto: CHRISTIAN LURA

Godtok alle

Han tar seg en ny slurk av kaffen ved et av de to bordene på fortauet, hilser på den ene etter den andre som passerer. Engelen har nettverk. Og kred.

– På 90-tallet godtok vi alle smågutter som sprang omkring med lighter. Vår kjære Varg Vikernes brukte jo halve fritiden sin her inne, sier han.

Enda et suksesskriterium, der altså: En engel som godtok Satans disipler. Og med nærheten til studentmiljøet på Nygårdshøyden kunne Apollons folk fange opp trender tidligere enn mange andre.

– Det gjelder å kunne snu seg på en femøring og være forut for sin tid, sier Engelen.