Å granske barns død i krig

Mandag 5. januar klokka 1100 ringte vi Ashraf Mashharawi i Gaza City. Han har et godt rykte som en uavhengig journalist og tv-produsent. Vi ønsket at han skulle arbeide for NRK Brennpunkt med en dokumentar om hvordan barn og sivile ble rammet av krigen på Gaza-stripen.

Sjokket

Vi kommer aldri til å glemme den samtalen. På en dårlig mobiltelefonlinje fortalte han at hans lillebror Mahmoud og hans fetter Ahmed ble drept dagen før.

Se dokumentaren Hva drepte lillebror? .

Ashraf sa at angrepet på Mahmoud og hans fetter Ahmed var en krigsforbrytelse: det var et presist rettet angrep mot et sivilt mål. Tross familiens sorg ønsket han å bidra til en dokumentar, og ga oss tillatelse til å undersøke de to guttenes dødsfall.

Vi ønsket å granske hvorfor så mange barn og sivile ble drept på Gaza som følge av Israels krigshandlinger. Nå bestemte vi oss for å gjøre det ved å granske ett av angrepene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

De norske legene

Ashraf fortalte at en av de norske legene hadde forsøkt å berge livet til broren hans. Det første vi gjorde var å organisere et møte på Shifa sykehuset mellom Ashraf og de norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse, og å filme dette møte. Det viste seg at Gilbert også hadde filmet Mahmoud på sykehuset. Dette var den første av en lang rekke bekreftelser på at Ashrafs historie var riktig.

Utfordringer

Vi møtte umiddelbart en rekke utfordringer.

1. Det sies at krigens første offer er sannheten. Vi hadde et sterkt ansvar overfor våre seere på å dobbeltsjekke alle opplysninger med så mange kilder som mulig. Samtidig måtte vi passe på sikkerheten til kildene.
2. Vi måtte behandle Ashraf og hans familie hensynsfullt og med respekt. De kunne være i sjokk etter guttenes død. Samtidig sa Ashraf klart ifra at han sterkt ønsket at denne historien ble fortalt. Da måtte vi også stille han kritiske spørsmål og dobbeltsjekke alle opplysninger om angrepet på guttene. Noen av spørsmålene vi har stilt Ashraf om enkeltdetaljer har vært på grensen av grusomme, i den situasjonen familien var i. Vi har bedt om unnskyldning for dette, men samtidig påpekt at det er nødvendige spørsmål for å finne fram til sannheten.
3. Samtidig var det krig, med mange døde. Vi måtte hele tiden – på avstand – vurdere om de oppgavene vi ønsket utført på Gaza-stripen kunne sette kilder eller journalister i fare.
4. Problemet ble ikke mindre av at Israel hadde stengt Gaza-stripen for vestlige journalister og humanitære organisasjoner. Vi kunne ikke få inn egne journalister før krigen var over, og også da ville det bli vanskelig. De fleste reportasjene som kom ut fra Gaza under krigen ble levert av journalister, fotografer som allerede var inne i Gaza. Den eneste ”veien inn” i Gaza under konflikten var vi den Egyptiske grensen og gjennom tuneller gravd i sanden.
5. I tillegg brøt ofte telefon- og internettforbindelsen sammen, slik at det ofte var vanskelig å få kontakt med kilder og journalister.
6. Etter ti dager fikk vi de første opptakene ut av Gaza. Ingen av oss var nok forberedt på hvor rystende bildene var. Mange er altfor sterke til å vises på tv, blant annet nærbilder av familie-medlemmer som plukker opp istykkersprengte likdeler fra ett av sine barn. Sterkest inntrykk gjør likevel det triste bildet av Mahmoud, da han til slutt dør på sykehuset. Samtidig er det nødvendig å vise noen av bildene fra åstedet, og noen av skadene på liket av Mahmoud, for å kunne dokumentere hva slags våpen som ble brukt mot barna.
7. Våpentypene. Mange påstander er framført om bruk av fosfor og det nye våpenet "Dime" mot sivilie. Her satt vi etter hvert med et annet spor som først kunne virke nedslående for vårt arbeid. Da vi gikk dypere inn i dette, viste det seg at vårt spor mot målsøkende presisjonsvåpen brukt mot sivile var minst like interessant. Hvorfor hadde Israel tilsynelatende brukt et våpen som både kan være varmesøkende og som kan styres av en operatør helt fram til målet?

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Kampen om sannheten

Mens vi arbeidet med dokumentaren viste CNN en reportasje om Mahmouds død. Flere bloggere angrep reportasjen og hevdet dødsfallet og gjenopplivningen var en forfalskning, en del av Hamas propaganda. På bakgrunn av dette har CNN har sjekket Ashraf Mashharawis bakgrunn. CNN laget en bakgrunnsreportasje om Mashharawi og går god for at hans fortelling er sannferdig og at han ikke har bindinger til Hamas. Vi vurderte å ta CNNs reportasje med i filmen, siden saken så godt illustrerer kampen om sannheten. Vi valgte, fordi påstanden om forfalskninger allerede er avvist, å vise til CNNs reportasje på våre nettsider.

Prøver fra åstedet

Rett etter krigens slutt fikk NRK inn et tv-team på Gaza. Undersøkelsene og prøveinnsamling på åstedet ønsket vi å bruke egne reportere og fotografer til. Vi trengte også en anerkjent våpenekspert til å befare åstedet og gjøre undersøkelser og prøveinnsamling korrekt.

Vi fikk etter en del arbeid kontakt med våpenekspert Marc Garlasco fra Human Rights Watch sitt kontor i New York. Han var i Gaza for å granske om Israels våpenbruk var i strid med folkeretten. Marc sa seg villig til å befare åstedet der Mahmoud og hans fetter Ahmed ble drept.

Marc Garlascos undersøkelse på åstedet var viktig;

• Garlasco fastslo at huset til Ashraf, der ungene hadde lekt på hustaket, ikke hadde noen militær verdi. Det er et hus med legekontor og leiligheter langt fra krigssonen. Ingen andre hus i nærheten er truffet.
• Garlasco mente at hustaket og de lekende barna var blitt rammet av en rakett skutt fra en drone.
• Garlasco bekreftet at huset faktisk var rammet av en rakett.
• Garlasco tok på vegne av oss prøver fra taket og samlet sammen våpendeler som vi kunne sende videre til analyse.
• Garlasco mente karakteristiske merker etter små kube-formede splinter tydet på at raketten var en presist styrt Spike-rakett.

Hans egne observasjoner fra en rekke andre åsteder sammenfalt i stor grad med dette åstedet: at de israelske militære styrkene har en utstrakt og slepphendt (sloppy) bruk av droner som avfyrer spike-raketter. Og at det er sivile som blir drept. Marc Garlasco undersøkte derfor om måten Israel brukte droner med spike-raketter var i strid med folkeretten, som krever at man skiller mellom militære mål og sivile.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Prøvene til analyse

Etter noe tid fikk vi prøvene Garlasco samlet inn for oss fra åstedet ut av Gaza. Prøvene bestod av tøyrester, våpendeler, støvprøver og metallbiter. Vi sendte disse til analyse ved flere laboratorier. Disse skulle undersøke i hvilken grad det fantes rester av metaller fra sprengstoffet på prøvematerialet. En slik undersøkelse kan si noe om hvilken type sprengladning som raketten detonerte: var det en konvensjonell ladning, eller en type mer avansert og ny type sprengladning.

Disse undersøkelsene tar tid, må utføres i flere etapper, og er enda ikke avsluttet.

Flere kilder

En slik granskning av en mulig krigsforbrytelse krever at man søker fakta fra ikke bare èn, men flere kilder, for å kontrollere og stadfeste informasjon. Viktig for vår undersøkelse var en engelsk anerkjent våpenekspert, som i stor grad bekreftet Marc Garlascos funn.

En viktig undersøkelse ble også foretatt av en annen våpenekspert, Ove Dullum, fra Forsvarets forskningsinsitutt. Vi viste han prøvematerialet, blant annet deler fra et kretskort fra raketten som eksploderte. Dullum fortalte at kretskortet er såpass stort at det trolig stammer fra en styrt rakett. Også Dullum sier at israelerne bruker spike-raketter.

Et problem er at ekspertene er eksperter på hver sine områder. Vi intervjuet legene Fosse og Gilbert på nytt da de var tilbake fra Gaza. Legene kunne med sine 20 års erfaring fra krigsområder uttale seg om skadene på de sivile, men presiserte at de ikke er våpen-eksperter. Det samme med våpen ekspertene; de kunne uttale seg om åstedet, men i liten grad om bildene de fikk se av skadene på barna og andre sivile.

Metallurgene på ett laboratorium kan uttale seg om hva slags metaller som er i prøvene, men vet ikke hva slags våpen disse metallene stammer fra. Dette må igjen andre eksperter uttale seg om. Derfor er slike undersøkelser tidkrevende og krever stor sans for nøyaktig behandling av små detaljer.

I forbindelse med prøvetagningen kan det også oppstå en rekke feilkilder: Familien har vasket vekk blod fra åstedet, og kan dermed ha redusert metallinnholdet i støvet på hustaket vi børstet løs og tok prøver av. Wolfram og uran kan ha naturlige forekomster. Derfor må også referansematerialet analyseres.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Spørsmål til Israel

Det israelske forsvarsdepartementet kunne selvfølgelig ha kastet lys over hendelsen og gitt informasjon om hva som skjedde, men de har ikke ønsket å uttale seg.

Vi har i kontakten med israelske myndigheter oppgitt nok informasjon om tidspunkt og område til at den israelske hæren har kunnet kommentere direkte på denne hendelsen om de ønsket dette. Israelske myndigheter har avslått å kommentere eller svare på våre konkrete spørsmål.

Vi har ikke klart å finne noen øynevitner som så raketten slå ned på taket, men smellet fra nedslaget ble hørt av personene i huset og av andre som umiddelbart kom til og så resultatet av rakettnedslaget og eksplosjonen.

Fordi Israel ikke klarlegger overfor oss eller overfor familien hva som skjedde da presisjonsvåpenet/raketten traff taket blir det vanskelig å med 100 prosent sikkerhet kunne fastslå hendelsesforløpet.

Til syvende og sist blir vår granskning å sannsynliggjøre hva som skjedde. Det gjør vi bl.a. ved å utelukke: hva er det som ikke har skjedd. Hva vet vi med sikkerhet har skjedd og ikke skjedd. Hva vet vi med stor grad av sannsynlighet, basert på flere uavhengige kilder. Til slutt i programmet har vi derfor presentert et sannsynlig hendelsesforløp. Her har vi vært nøkterne.

Følelsesmessig sterkt stoff

Følelsesmessig har dette vært et tøft program å lage. Samtidig må man, for ikke å bli styrt av følelsene og gjøre feil, innta en distanse til alle personer man snakker med, alle bilder man ser, og nøkternt undersøke alle detaljer. Du må klare å være tilstede som menneske og bry deg, og samtidig metodisk undersøke fakta.

Dessverre steg antallet drepte barn dag for dag mens vi laget dokumentaren. Da vi snakket med Ashraf Mashharawi mandag den 5. januar var 18 prosent av de drepte barn. Èn måned senere, 5. Februar, var 30 prosent av de drepte barn.

Den israelske ambassaden sier at ett hvert barn som er drept er ett barn for mye, og de beklager det. Vel, 431 barn døde på Gaza-stripen. Vår undersøkelse har sannsynliggjort at to barn ble drept av et presisjonsvåpen, og det er så langt vi har bragt på det rene ikke noe som tyder på at presisjonsvåpenet rammet tilfeldig.

Til slutt: Dette er et sterkt program. For sikkerhets skyld har NRKs kringkastingssjef Hans Thore Bjerkaas sett igjennom programmet og godkjent det. Vi er glade for at NRK viser virkeligheten slik den er.

Se hele sendingen fra Brennpunkt: "Hva drepte lillebror?" og "Israel bruker norske våpen"

Produksjonsteam: Anders Børringbo, Rune Ytreberg, Olav Njaastad, Anne Andressen, Erik Martiniussen.