Jeg er oppvokst i høyblokk i en av Bergens drabantbyer. Det medfører at jeg har begrenset kunnskap og erfaring når det gjelder hagestell, og kan ikke påberope meg å ha særlig grønne fingre. Erfaringene fra 12.etasje begrenset seg til en altankasse med fem – seks planter i.
Jeg har siden den gang kommet meg ned på bakkeplan og utenfor det lille huset jeg bor i har jeg fått meg et par blomsterbed, en del krukker på tunet og to rosebusker.
Og jeg prøver å få plass til mest mulig. Jeg fyller bilen med mange slags vekster fra hagesenteret. Jeg planter og vanner og luker og steller med uteplassen så godt jeg klarer.
Men jeg må etter hvert innse en ting; jeg har bare ikke plass til alt jeg ønsker å ha plass til. Jeg er nødt til å velge.
Og jeg har lært at det på fagspråket kalles for tynning. Noe må bort for at noe annet skal få plass. Det er bare ikke nok jord og lys og næring til at alt kan trives samtidig.
Og da må jeg velge. Jeg må tynne. Jeg må prioritere. Hva ønsker jeg mer av – og hva ønsker jeg mindre av?
Og dette begrepet tynning får sannelig mening langt utover de beskjedne blomsterbedene foran meg. Hva ønsker jeg mer av - i livet mitt? Og hva ønsker jeg mindre av?
Hva er viktig for meg, og hvordan skal jeg stelle med det slik at det får den plass det fortjener.. og finnes det saker som tar unødig plass? Som stjeler energi og tar fokus bort fra ting som er viktig for meg?
For jeg har begrenset med plass, og jeg har begrenset med tid. Det blir en uoverkommelig oppgave å finne tid og plass til alt jeg skulle ønsket meg å fylle livet med.
Så tynning kan fort bli en nyttig og nødvendig øvelse. Jeg ønsker å pleie vennskap. Jeg ønsker å stelle godt med de jeg er glad i. Jeg ønsker å ha plass for andre som måtte trenge meg. Man kan i sannhet bli en smule filosofisk over et par små blomsterbed.
Vi er godt i gang med april, og våren har begynt å få overtaket de fleste steder her i landet. Tid for å rydde og plante. Luke, gjødsle og vanne. Og tynne der det trengs.
I en slik prosess kan det være godt å ha noen ord med på veien, ord som gir noen lange linjer og som setter en retning for meg. De gamle keltere sa det på denne måten:
Må veiene åpne seg for deg, min venn,
Og vinden blåse bak deg.
Må solen skinne på ditt ansikt
Og regnet falle mildt på dine marker
inntil vi møtes igjen.
Må du hele tiden være
i Guds hånd.
Thor Brekkeflat
Musikk: Henning Kvitnes - "Guttær"
