En mann som jobbet for Bibelselskapet i Zimbabwe reiste på 90-tallet rundt i landet sitt for å dele ut nytestamenter. Han kom til en landsby og møtte en av lederne der som nektet å ta imot ny-testamentet. "Hvorfor?" spurte han fra Bibelselskapet. "Fordi Guds ord forurenser folk", svarte mannen.
Han fikk så tilbud om å ta imot nytestamentet gratis og gi det til noen andre. Ok, mannen kunne til slutt gå med på å ta imot et eksemplar, men bare hvis han fikk bruke de tynne boksidene som sigarettpapir. "Det er greit", sa han som delte ut Bibler, "men på én betingelse: du må lese hver side før du røyker den." Mannen godtok det og tok imot et nytestamente.
To år senere var mannen fra Bibelselskapet tilbake i det samme området for på holde en tale på en stor samling. Etter talen kommer en pent kledd mann bort til ham og sier: "Du husker ikke meg, men vi har møttes før. Du ga meg et nytestamente og lov til å bruke bibelsidene som sigarettpapir så lenge jeg leste dem først.
Vel, jeg røykte meg gjennom Matteus, og så Markus. Og Lukas. Jeg begynte på Johannes, men så kom jeg til Johannes kapittel 3, vers 16 og leste: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Da var det som om et lys begynte å skinne på ansiktet mitt, jeg så faktisk lyset. Og nå er jeg en kirkegjenger."
Det verset som mannen stoppet ved kalles for "Den lille Bibel". Johannes 3.16. I det ene verset oppsummeres hele Bibelens hovedbudskap.
I min Bibel er det 1435 sider. Med to kolonner på hver side og liten skrift. Det blir ganske mange ord. Hvis man har som mål å lese gjennom hele boka er det lett å bli motløs. Særlig fordi det meste av det er langt fra lettlest. Skrevet i en fjern tid, til folk som levde under helt andre vilkår – i en fjern kultur.
Det er fort gjort å miste tråden når man fordyper seg i nesten 1500 sider med liten skrift. For den kristne Bibelens hovedpoeng blir tydelig først når man åpner det nye testamentet og møter fortellingene om Jesus. I alt som Jesus sa og gjorde skinner det gjennom en dyp, dyp respekt for menneskets verd.
På 90-tallet kom filmen "The Bodyguard" og jeg husker Whitney Houston i rollen som forfulgt popstjerne, og Kevin Costner som hennes bodyguard. I filmen synger Whitney Houston en gammel, amerikansk salme – "Yes, Jesus loves me – for the Bible tells me so".
Filmen og sangen gjorde sterkt inntrykk på 14 år gamle meg. Og jeg tenker at kanskje er det så enkelt som Whitney her synger – "Yes, Jesus loves me, for the Bible tells me so". Vi skal høre sangen, men la oss først be.
Silje Kivle Andreassen
Musikk: Whitney Houston - "Jesus loves me"
