Jeg har forsøkt noen ganger; med å fortelle at jeg har vokst opp med kristendom, at jeg jeg bor i en del av verden som er preget av kristendom. Jeg har forklart det med at det er det kristne menneskesyn og verdensbilde som appellerer mest til meg, –sånne ting. Jeg har til og med forsøkt å forklare at det er logisk og sannsynlig at Gud finnes og at Jesus sto opp fra de døde. Men når jeg nå begir meg ut på forklaringer på hvorfor jeg er kristen, høres det sjeldnere og sjeldnere ut som en forklaring, -mer som en bortforklaring, - bort fra det fenomenet at jeg er grepet av det. På et eller annet tidspunkt ble jeg grepet av evangeliet om Jesus, og jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å tro. Kanskje var det ikke et valg engang. I alle fall ikke fra min side.
Det har riktignok alltid vært noen ting i det kristne budskap jeg ikke har trodd på, ulike ting fra tid til annen. Men det har egentlig aldri bekymret meg. Dette er kanskje en overfladisk holdning, men det kan jeg vedkjenne meg. For den gir meg en ro. Jeg slapper av når jeg tenker på for eksempel Maria, som fikk budskapet fra engelen om at hun skulle bli med barn. Hun gikk jo ikke da rundt med et dogme om jomfrufødsel i magen. Det var sikkert ikke til å tro. Men hun svarte; «la det skje med meg som Gud vil». Så vokste livet inni henne, og troen med. Jeg tenker på apostlene, de fremste og nærmeste. Deres respons på budskapet om den tomme graven var tvil – ja, mer enn tvil: De ble sinte, og kalte det løst snakk. Likevel dro Peter etter hvert avgårde for å se selv. Det var noe som lokket ham. Løst snakk om at graven var tom, var nok til at han gikk for å se. For selv tomheten etter den man elsker tar stor plass. Kjærligheten til Jesus lokket ham. Og det er noe der.
Fortellingen om Jesus;
-hvordan han møtte det enkelte menneske med en godhet som fortsatt gjør meg nummen.
-hvordan han omfavnet de urene, gjorde seg til de utstøttes venn, løftet opp de som lå nede
-hvordan han ga håp om at kjærligheten vil seire, og lærte oss om tilgivelse, ærlighet, om Gud..
-hvordan han som et lite barn ga seg hen til menneskene, og gikk veien mot kors og død for oss alle
Det er vanskelig å ikke bli glad i denne skikkelsen. Selv når han konfronterer gjerrigheten, småligheten og kulden i meg, er det vanskelig ikke å bli lokket inn. For det er noe der, noe sant, ekte, -noe tiltrekkende. Derfor kommer han gående på land, til den som ikke klarer å tro han kan gå på vannet. Derfor tar han plass i hjertet, også til den som synes det er vanskelig å tro at han sitter ved Faderens høyre hånd. Derfor kan det snike seg inn et håp om oppstandelse i den som tenker det er umulig.
Jeg tenker på apostlene, -de gjemte seg, og stengte dørene da Jesus døde. Men plutselig sto han der. Han har det med å gjøre sånt.
Nils Terje Andersen
Musikk: Bjørn Eidsvåg - "Songen"