Lukas 7: 36-50
Jeg tenker av og til på om jeg hadde likt Jesus hvis jeg hadde møtt ham. Og det er jeg neimen ikke sikker på. For når jeg leser om Jesu møter med mennesker kan det være temmelig rystende lesning. Det var det for de første leserne av evangeliene og det er det for oss i dag.
Når Jesus møter mennesker snur han opp ned på den moralske verdensorden, på alle rangordninger. Han viser det i det han gjør og i det han sier. Han sier det på så mange måter: De siste skal bli de første.
Vi ser det i beskrivelsen av Jesu møte med folk. Med alle de navnløse. Kvinnen ved brønnen, som hadde hatt mange menn. Kvinnen som var grepet i hor. Den spedalske mannen, som fikk sin urenhet løftet bort. Kvinnen som hadde hatt blødninger i tolv år. Offiseren i Kapernaum.
Disse møtene kunne både provosere og forvirre. De skapte uro. Det var ikke vanlig å omgås mennesker med lavere rang. Og i hvert fall ikke løftet dem frem som forbilder.
For eksempel kvinnen som kom til Jesus da han var på besøk hos en fariseer og lå til bords der. Hun ble regnet som en syndefull kvinne. Nå kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg ved Jesu føtter og gråt. Hun vasket de møkkete føttene hans med tårer og tørket dem med håret sitt.
Jeg ser henne for meg: Dette var ingen vakker kvinne, som hadde elfenbenshud eller nattsvart flommende hår. Nedbrutt var hun. Flere tenner manglet. Håret var pistrete. Kroppen skinnmager og skrinn. Livet og nederlagene og alle mennene som kom til henne i skjul, hadde slitt hennes kropp ned.
Med sin kropp møtte hun Jesus. Med sine tårer og sitt hår. Var hun en hore? I hvert fall tenker fariseeren som har innbudt Jesus for seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Men Jesus vet hva han tenker, vender seg mot kvinnen og sier til fariseeren: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine.
Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Den som tilgis lite, elsker også lite. Den som tilgis lite, elsker også lite.
Følg den tanken. Er det sånn det er. Er det en sammenheng mellom det å kunne elske og det å være tilgitt mye? Er det slik at man trenger å oppleve å være tilgitt for å kunne elske? Kan det rett og slett være slik at det å snuble i moralen, feile, og å ha mye en trenger å bli tilgitt, også skaper kjærlighet?
Uvant tanke. Provoserende tanke. Irriterende tanke. Jesus sa så til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?»
Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!» Merk deg hvem han sier nettopp det til: En kvinne som ble beskyldt for å leve et syndefullt liv.
Til henne sier han: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»