Denne replikken er et svar til kronikken «Mens hele Europa ler» (8. mai) av Mark Lewis, journalist fra Storbritannia, bosatt i Norge.
Etter min mening burde overskriften på Mark Lewis’ kronikk vært «Mens hele Storbritannia ler». For gudene skal vite at de faktisk er det eneste landet som ikke tar dette på helt på alvor. Hadde forfatteren tilbrakt noen timer på pressesenteret her i København hadde han kunne observere at de aller fleste land tar dette på blodig alvor.
Den norske mentaliteten
Essensen i Lewis tekst er påstanden at Norge ikke skjønner humoren i Melodi Grand Prix.
Det er riktig at noen land har sendt sanger som har størst underholdningsverdi på ting som ikke er sanglige. Bare i år ser vi «dame» med skjegg, mann i hamsterhjul og trampoline på scenen.
Akkurat den måten å krydre bidrag på er en smule unorsk.
Det villeste Norge har gjort er vel hallingdanserne til Alexander Rybak i 2009. At Norge ikke propper scenen full med effekter har vel mer å gjøre med en norsk mentalitet: Vi vil sette melodien i fokus, ikke showet rundt. Noen kan kanskje tolke dette som å ta det hele veldig alvorlig.
Andre igjen vil mene det handler om å være tro mot konkurransens opprinnelige idé, som var å spre populærmusikk fra land over hele Europa.
Det er for øvrig ikke slik at norske artister ikke har prøvd seg med «villere» bidrag». Det har vært bidrag i den norske finalen som har hatt tendenser til underholdningsverdi utover det melodiske. De har ikke nådd frem i konkurransen, for det er det det norske folk som stemmer frem Norges bidrag.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Storbritannia presterer ikke
Eurovision Song Contest er for de fleste nasjoner i Europa den eneste muligheten de har for å få vist frem sin popkultur til hele Europa i et prime time TV-show. Det er noe man tar alvorlig. Det ligger mye innsats og prestisje i først å kvalifisere seg til finalen og deretter gjøre det best mulig.
Mark Lewis' hjemland Storbritannia og de fire andre store (Frankrike, Italia, Spania og Tyskland) slipper stresset med å kvalifisere seg til finalen. Dette fordi de betaler størst deltageravgift. Og siden de er viktige TV-land i Europa, frykter vel EBU at er konkurranse uten dem fort ville få et B-stempel.
Når man har gratisbillett til finalen trenger man kanskje ikke anstrenge seg like mye. Og til i hvert fall britiske ESC-fans’ fortvilelse har BBC ikke anstrengt seg overvettes for å finne en melodi med de kvaliteter som gjør at den kan gjøre det bra i konkurransen. Storbritannia, landet med flest 2-plasser i MGPs historie, har knapt nok vært inne på topp-10-listen de siste 15 årene, etter at alle land fikk lov til å synge på engelsk. Deres bidrag er nå bare en av røkla.
Ta det så alvorlig du selv vil!
Store deler av 2000-tallet ble Eurovision vunnet av land i den østlige delen av Europa. Hvorfor det? Jo: de tok dette på blodig alvor, lagde oppsiktsvekkende presentasjoner av sine sanger som ble lagt merke til.
Denne fremgangsmåten oppdaget etter hvert de vestlige landene, og siden Norge vant i 2009 har Vest-Europa vunnet nesten alle gangene. Og det gjør de fordi de tar dette på alvor.
Det viktigste med Melodi Grand Prix er at man lar seg underholde på det nivået man selv vil – og tar det akkurat så alvorlig som man selv vil.
