Mens hele Europa ler

Jeg vet hvordan Carl Espen har det. De siste 14 årene har jeg lidt under min egen Silent Storm. Etter at jeg ble sammen med min norske kone i 1999, har Eurovision Song Contest mot min vilje blitt en del av min kulturelle kalender, på lik linje med FA-cupfinalen eller jul.

Jeg skal ikke late som om jeg er ekspert på MGP. Jeg forutser sjelden vinneren. Men som et stykke europeisk teater er dette årlige basketaket mellom nasjoner, kulturer og politikk svært medrivende. På lørdag kommer jeg til å sette meg ned sammen med 150 million andre seere verden rundt og se finalen.

Forhåpentligvis vil Norge fortsatt være med i konkurransen da.

Men jeg kommer til å se på med et annet blikk enn resten av Norge. I Storbritannia er Eurovision en vits. Noen ganger er det en skikkelig god poplåt som vinner, men generelt er vi skeptiske. Vi har vunnet fem ganger, men etter Irak, med få nære, europeiske venner og mer enn nok fiender, har vi mer eller mindre gitt opp noen gang å vinne igjen. Kanskje det er derfor vi gjør så nådeløst narr av motstanderne.

LES OGSÅ: Alt om MGP

Sangen som ikke ville gå noensteder

Norge kan være mye mer optimistiske. Dere er en del av den skandinaviske stemmeblokken, minst like tydelig avgrenset som Balkan eller Baltikum. Det er rundt 1000 år siden dere sist førte krig så folk ble mer enn normalt sure på dere. Og dere elsker, uforklarlig nok, motstanderne deres.

Så hvorfor i alle dager er dere ikke en tungvekter i Det internasjonale Melodi Grand Prix? Et mulig svar kan være at Norge tar seg selv litt for alvorlig.

Carl Espen er et godt eksempel. Hans power-ballade er nesten perfekt. Den starter så bra. Den myke pianomelodien. De såre ordene som hinter om sorg og smerte. Så bygger den seg opp. Og du lar deg selv bli oppstemt … Og den bygger seg opp. Den bygger seg videre opp … nesten der … og så … og så … er det slutt. Akkurat når han burde falle til kne, knytte neven, gå opp en ters og brøle ut et refreng til, stopper han.

Alt han kan gjøre er å si unnskyld, mumle noe om at det er fordi Grand Prix er så vakkert, og spørre om å få prøve igjen om en halvtime.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Fjolleri fjollera

Men han får ikke en omgang til. Det gjør kun vinnerne. Spør bare Johnny Logan. Han vant for Irland i 1980, så kom han tilbake i 1987 og vant igjen. Logans «Hold Me Now» er den definitive Eurovision-powerballade, og er også den sangen Carl Espen og Norge nesten lagde.

Forskjellen er at Logan vet at det han driver med er fjollete. Han vet at teksten er fjollete. Han vet at sceneantrekket er fjollete. Og ikke minst så vet han at de 150 millioner menneskene som ser på verden over er fjollete, de også. Og han er ikke redd for å klemme ut det fjollete refrenget som om han virkelig mener det.

Etter det ble Irland en vinnermaskin.

Tilfeldig vinner

I 1996, etter fem kostbare seirer på ti år, var arrangementet blitt for dyrt å være vertskap for. Mange irer ville at Irland skulle tape med vilje og gi noen andre en sjanse. Når Eimear Quinn dukket opp i 1996, vill i blikket og kledd i spøkelseshvitt mens hun skrek seg gjennom «The Voice», virket det som om de hadde fått ønsket sitt.

Hun vant. Og Irland fikk sin syvende vinner. Kanskje helt tilfeldig.

Norge ser til sammenligning ut til å ville det litt for mye.

Jeg liker Carl Espens sang. Jeg gjør virkelig det. Men kommer den til å appellere til våre venner i Israel, Portugal og Aserbajdsjan? De kommer ikke til MGP for å høre en inderlig ballade som ender opp i ingenting. Det vil ha en skikkelig powerballade, som Armenias, en catchy poplåt som Islands eller storslått dramatikk, som Østerrike leverer.

Noe å lære, Norge

Østerrikes sang til 2014 er ikke helt drapet på erkehertug Franz Ferdinand. Men 100 år etter første verdenskrig har Østerrike igjen gjort Russland forbannet. Ikke ved å invadere Serbia, men ved å sende en vakker transvestitt med skjegg for å synge tonedøvt på Eurovision.

Dette kan dere lære noe av, Norge. Dette er ordentlig Eurovision-drama.

Ja, Carl Espen har også skjegg. Men musikkvideoens mest dramatiske øyeblikk kommer når han velter et glass vann og noen papirark blåser rundt hodet hans.

Men hva vet jeg? På lørdag kommer jeg, som alltid, til å gjøre narr av Eurovision. Jeg kommer til å le av antrekkene, de fryktelige framføringene, og måten Danmark, Sverige og Norge alltid gir hverandre 12 poeng.

Og som alltid kommer jeg til å late som om jeg ikke bryr meg, mens jeg i all hemmelighet håper at Storbritannia vinner.