Hopp til innhold
Kronikk

Vi må slutte å rope etter mer, mer, mer

Hvis vi ikke ser helheten i det grønne skiftet, blir naturen den store taperen.

Per Hanasand

Når industrien roper varsku om kraftbehov og tapte forretningsmuligheter er det som de siste ti års vindkraftdebatt ikke har funnet sted. Det er utrolig provoserende, skriver styreleder i Turistoreningen, Per Hanasand.

Foto: Magnus Stokka / NRK

CO₂ i atmosfæren
424,6 ppm
1,5-gradersmålet
+1,12 °C
Les mer  om klima

Tidligere denne uken fikk regjeringen rapporten fra det nasjonale arbeidet Prosess21. Den hevder at Norge trenger 56 terrawattimer (TWh) ekstra strømproduksjon hvis prosessindustrien skal lykkes i årene som kommer. Det er en tredel av dagens samlede strømproduksjon.

Ifølge Prosess21 må vindkraft på land levere en god del av denne nye kraften. Det tok to minutter, så kastet vindkraftlobbyistene i NORWEA seg på og ba politikerne være tøffe nok til å stå opp for industriens krav.

Denne gangen måtte ikke Erna la seg stanse av det NORWEA omtalte som «naturvernpopulisme».

Kraft-klondike over hele landet

Kraftoverskuddet brenner i lommene, og Klondike-stemningen er til å ta og føle på. Vi kappes om å bruke opp strømmen, til batterifabrikker, datasentre, bitcoin-fabrikker og elektrifisering av sokkelen.

Alle roper på mer energi og vil forskuttere ut det overskuddet vi nå har. Det skal skje stykkevis og delt, som om overskuddet var utømmelig, og som om ny produksjon har null konsekvenser.

All bruk av ressurser har et fotavtrykk.

Norge er velsignet med store mengder grønn energi, og vi har antakeligvis kapasitet til å produsere mer. Men all bruk av ressurser har et fotavtrykk. I vannkraftutbyggingens storhetstid regulerte vi svært mange vassdrag og endret landskapet for alltid.

I vindkraftutbyggingens tiår gikk vi så langt at vi drenerte myrer – vårt viktigste naturlige CO₂-lager – for å skaffe mer kraft.

Den norske kraften er billig i kroner, men ikke uten kostnader. Når industrien igjen roper varsku om kraftbehov og tapte forretningsmuligheter er det som de siste ti års vindkraftdebatt ikke har funnet sted. Det er utrolig provoserende.

Rapport etter rapport har vist oss hvor store naturskadene ved vindkraft kan være. Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn har innrømmet at det finnes en del vindkraftanlegg som aldri burde blitt godkjent.

Det er også bred tverrpolitisk enighet om at utbyggingen har skjedd med for lite kunnskap om natur, for lite kontroll og for lite medvirkning.

De ubehagelige spørsmålene

Vi skal gjennom et grønt skifte. Verden skal elektrifiseres, og vi har dårlig tid. Men nå skynder vi oss av gårde uten en helhetlig plan, og uten de verktøyene vi trenger for å ta valg som står seg over tid.

Industriens kravliste later som om naturkrisen ikke finnes.

Hvor er diskusjonene om helheten i det grønne skiftet?

Som styreleder i Den Norske Turistforening er jeg verken ekspert på industri, energipolitikk, eller kraftproduksjon. Men med et livslangt engasjement for bærekraftig bruk av naturen er det umulig å ikke stille spørsmål ved den utviklingen vi nå ser konturene av.

For hva skal vi bruke kraften vår til? Skal vi prioritere batterifabrikker, datalagring, bitcoinfabrikker og elektrifisering av sokkelen, eller er noe elektrifisering viktigere enn annen?

Er det førstemann til å melde inn sitt kraftbehov, deretter opp til samfunnet å levere den kraften som trengs, eller bør vi prioritere?

Hvor skal vi hente den nye kraften vår fra, og hva vil ny kraftproduksjon kreve av inngrep i naturen? Og hvor ble det av energieffektiviseringen i energilapskausen?

Naturens tiår

Industriens kravliste hopper ikke bare bukk over disse krevende spørsmålene. Den later som om naturkrisen ikke finnes.

Det samme skjedde da NHO i fjor la fram sin 10-årsplan for Norge. Da de ble spurt om hvorfor det ikke står noe om nedbygging av natur i tiårsplanen, var svaret at naturen skal prioriteres i neste omgang.

Det grønne skiftet blir ikke grønt om vi bygger ned verdifull natur på veien.

Alt handler om å gripe mulighetene. Ingenting handler om dilemmaene vi står i. Det er tonedøvt.

Statsminister Erna Solberg og 80 andre statsledere har erklært global naturkrise, og FNs naturavtale skal vedtas senere i år. Den må bli like viktig for naturen som Parisavtalen har vært for klimapolitikken.

Den forrige naturavtalen ble inngått i 2010, og målene skulle ha vært nådd i 2020. Ingen land har klart å oppnå alle målene. Norge klarte kun et fåtall.

Heldigvis finnes det signaler om at noe er i ferd med å skje. Da Stortinget i forrige uke debatterte naturavtalen tok flere partier til orde for at vi må forvalte arealene våre på en helt annen måte.

Storebrand, Norges største private kapitalforvalter, har vært krystallklare på at vi allerede har passert tålegrensen for bruk av naturressurser.

De gjør det neppe fordi de er «naturvernpopulister». Snarere fordi beregninger viser at 55 prosent av verdens BNP er avhengig av biologisk mangfold og velfungerende økosystemer.

Det er som de siste ti års vindkraftdebatt ikke har funnet sted. Det er utrolig provoserende.

Det grønne skiftet blir ikke grønt om vi bygger ned verdifull natur på veien. Vi trenger konkret og effektiv politikk for å stoppe naturtapet.

Vi må diskutere Naturkur som en søsterstrategi til Klimakur, utrede naturavgifter og bli enige om hva vi skal verne, ikke bygge ned.

Det holder ikke lenger å bare rope etter mer, mer, mer.