Statsbudsjettet for neste år er på 1.883 milliarder kroner.
410 av dem kommer fra Oljefondet.
Dermed dekkes mer enn hver femte krone av statens utgifter av avkastningen av fondet. For 15 år siden var det samme tallet hver 20. krone.
Likevel ligger vi godt under handlingsregelen for oljepengebruk, som er på 3 prosent av fondet. Men en krittstrek på 3 prosent av et fond som stadig stiger til nye høyder, kan knapt nok sies å være en begrensende faktor lenger.
Krittstreken er ikke restriktiv
Et kjapt regnestykke viser hvordan dette har spilt seg ut hittil i år:
I januar 2023 var verdien på oljefondet på rundt 12.400 milliarder kroner. Krittstreken for oljepengebruk ville på det tidspunktet vært 372 milliarder kroner.
På statsbudsjettdagen, altså 6. oktober 2023, var verdien av oljefondet på rett over 15.000 milliarder kroner. Krittstreken har på på ni måneder beveget seg til 450 milliarder kroner.
Så ved å sitte på hendene og gjøre ingenting, har regjeringen nærmest på magisk vis fått nesten 80 milliarder kroner mer å «rutte med» – uten at de bryter med handlingsregelen.
De magiske ekstramilliardene skyldes kun den formidable veksten i fondet. Norge kan fortsette inn i Tornerosesøvnen en stund til – og slippe å reflektere over hvor enormt avhengig vi er av oljepengene for å få budsjettet til å gå opp.
Norsk økonomi surfer videre, og trosser prisvekst og renteøkninger.
En enorm sårbarhet
Men de magiske milliardene avdekker også en enorm sårbarhet i budsjettpolitikken.
Når det kan svinge så mye oppover, kan det like gjerne svinge like mye nedover et annet år. Oljefondssjef Nicolai Tangen har mange ganger advart mot denne sårbarheten, og forsøker med jevne mellomrom å minne oss og politikerne på at man ikke kan forvente at oljefondet vil fortsette himmelferden inn i evigheten.
Tvert imot kan fondet plutselig falle mye.
Hvis fondet over en relativt kort periode faller 30–40 prosent for eksempel, som slett ikke er urealistisk, blir vi nok raskt vekket opp fra tornerosesøvnen vår. Spørsmålet blir hva vi skal gjøre da.
For dersom oljefondet plutselig «bare» er på 9.000 milliarder, for eksempel, kan vi ikke bruke mer enn 270 oljemilliarder uten å bryte med handlingsregelen.
Da kommer vi til å slite voldsomt med å få budsjettet til å gå opp.
Fondet har overgått alt
Da daværende statsminister Jens Stoltenberg la frem handlingsregelen i 2001 var det ingen som i sine villeste fantasier hadde sett for seg at fondet noengang kunne bli så stort som det er nå. Tre prosent av så høye tall vi snakker om nå, er ufattelig mye penger. Vi trenger ikke være spesielt restriktive.
På statsbudsjettdagen vil det alltid være mye kritikk mot regjeringens prioriteringer. Noe av kritikken vil typisk handle om at regjeringen ikke er ansvarlig, og bruker for mye penger.
Sannheten er at utfordringen med høy oljepengebruk har vokst seg større over tid, uavhengig av farge på regjeringen.
Det er ikke vanskelig å forstå at så lenge regelen er som den er, vil regjeringer – uavhengig av politisk overbevisning- ønske å bruke så mye som mulig innenfor ansvarlighetens rammer.
I den konteksten har tidligere visesentralbanksjef Jan Qvigstad og økonomiprofessor Michael Hoel nylig foreslått en tilleggsregel for oljepengebruk. Regelen er ganske intuitiv og enkel: utgiftene må vokse i takt med inntektene. Før eller senere må utgiftsveksten i norsk økonomi ned.
Enn så lenge kan vi sove i oljerikdommens trygge favn.
Men hver drøm har sin slutt, og hvert eventyr sin avslutning. Tornerose ble vekket med et kyss. Hva vil vekke Norge fra sin dype søvn?
