Replikk

Vi er ikke problemet

Det er ikke ditt og mitt ansvar hvis verden går til helvete. I hvert fall bare delvis.

Klimakrise

Vår tids eksistensielle krise er for alvorlig og systemisk til å kokes ned til individuell dårlig samvittighet av typen «brettet jeg alle melkekartongene i forrige uke?». Det er skivebom, skirver kronikkforfatteren.

Foto: Lowell Mendyk, LOWELL MENDYK

Kjære forfatter Johan Mjønes

Jeg leste din velskrevne tekst «Verden går til helvete» på NRK Ytring den 13. oktober, og deler din bekymring.

FN klimapanels siste rapport er skrekkfilm-materiale. Klimakrisen er ikke lenger en abstrakt, teoretisk størrelse som noen stakkars oldebarn kanskje må forholde seg til. Det er nå. I vår levetid. Og det går fort. Altfor fort. I 2040, som er et år det opereres med, er jeg 64. Fire år yngre enn mamma er i dag. Dette er virkelig.

Hvis ikke vi, hvem i all verden da?

Jeg er egentlig ikke uenig i substansen i ditt innlegg, men har lyst til å ytre meg likevel. Både som bekymret privatperson og som fagperson i et av Norges fremste fagmiljøer for bærekraftig planlegging, Asplan Viak.

Klimakrisen dreier seg ikke om moral. Det handler om å overleve.

Jeg er overbevist om at alle de som gjør at Norge er Norge, mener vel og vil riktig. Det er mitt utgangspunkt. Systemisk er ikke problemet at folk har hus i Spania, flyr for mye eller kjører bil til jobben. Individet er ikke problemet. Problemet er aggregert.

Individet er ikke problemet.

Problemet er i seg selv systemisk. Misforstå meg rett: individet er sentralt, men kun som et rett handlende menneske under de rette politiske betingelsene.

Mitt motsvar er egentlig ikke rettet mot deg, men mot våre demokratisk valgte myndigheter. Det er de som har makten til å la oss ta de rette valgene. Se på elbilrevolusjonen i Norge. Den er politisk styrt. Vi tar lure valg når de politiske rammebetingelsene er på plass.

Se på Energiewende i Tyskland: Etter katastrofen med kjernekraft i Japan, bestemte tyske myndigheter seg for å kutte all kjernekraft. Resultatet ble en statsfinansiert solrevolusjon.

Det er nettopp denne tenkningen som må inn i lille, rike Norge. Hvis ikke vi, hvem i all verden da?

Klimakrisen dreier seg ikke om moral

Jeg er sikker på at dine venner med sommerhus i Spania er toppfolk. De vil vel. Det vil du. Det vil jeg. Det vil vi alle. Men vår tids eksistensielle krise er for alvorlig og systemisk til å kokes ned til individuell dårlig samvittighet av typen «brettet jeg alle melkekartongene i forrige uke?». Det er skivebom. Det blir litt som når et fly er i ferd med å styrte, og kapteinen bestemmer seg for å justere belysningen på rad 16.

Vi mister den store skogen for bare trær. Løsningen er ikke å gi hver og en av oss elendig samvittighet over et problem som er eksistensielt og grunnleggende politisk.

Det handler om å overleve.

Politikere over hele verden må gjøre det vi har valgt dem til å gjøre på våre vegne: Ta grep; glemme fireårsforbannelsen (kortsiktige løsninger for å bli valgt igjen) og gjøre politisk tøffe, men nødvendige valg som tar oss på veien mot det grønne skiftet og som gjør at vi, barn, barnebarn og oldebarn kan ha håp om, og samvittighet til en framtid her.