Jeg vet ikke hvor lenge det varer, men jeg beundrer datteren min uansett. Jeg beundrer henne for å gjøre noe, for å reagere, for å handle. Mens voksne i verden reagerer med apati, likegyldighet eller fornektelse, har jeg de siste to årene truffet barn og unge over hele kloden som handler, som gjør noe. På grunn av dem nekter jeg å la meg lamme av frykt når jeg leser om den siste rapporten fra FNs klimapanel, jeg velger å ikke la meg demoralisere av regjeringen og alle andre som stikker hodet i sanden (eventuelt i smeltet permafrost).
Barneaktivister
Den 29. oktober starter en av dette tiårets, for ikke å si hundreårets, viktigste rettssaker i Eugene, Oregon, USA. 21 barn og unge har de siste tre årene vært gjennom en rekke rettsinstanser for å få saken sin opp for landets føderale rett. De hevder at den amerikanske regjeringen hindrer deres grunnlovsfestede rett til et stabilt og trygt klima.
Det juridiske grunnlaget til saken «Juliana et al versus United States» er utarbeidet av jussprofessor Mary Wood ved Universitetet i Oregon. Hun har i årtier forsket på naturretten og et rettsprinsipp som i USA kalles «The Public Trust Doctrine» og går tilbake til romertiden. Dette prinsippet tar som utgangspunkt at regjeringen forvalter naturen, det vil si jorden, vannet og luften – inkludert atmosfæren – på vegne av folket. Forvalter de ikke denne på en måte som bevarer den for nåtidige og framtidige generasjoner, bryter de kontrakten de inngikk med eierne av naturen, det vil si folket, da de ble valgt.
Går til sak mot staten
Jeg traff tre av disse modige og velartikulerte ungdommene for et års tid siden. Jeg fikk bli med dem på en klima-aktivisttur til California der målet var å rekruttere flere unge til saken. Aktivismen var av den snille sorten, den gikk ut på å plante trær, på å undervise andre barn og ikke minst: På å lære voksne om hva som skjer med kloden. En av oppgavene de nyklekkede aktivistene fikk, var å svare på spørsmålet: How do we motivate adults? Hvordan skal vi motivere de voksne?
De amerikanske ungdommene var inspirert av en tysk gutt, Felix Finkbeiner, som ni år gammel stiftet organisasjonen Plant for the Planet. Hittil har han fått barn i 130 land til å plante 13 milliarder trær! Men de planter ikke bare trær, de driver også med opplæring av andre barn og unge – og voksne. Tretten år gammel talte Felix Finkbeiner i FN: «Hvis du lar en ape velge om han vil ha en banan nå, eller seks bananer senere, vil han alltid velge en banan nå. Ut fra dette forstår vi barn at vi ikke kan stole på at voksne vil redde framtida vår. Vi må ta framtida i våre egne hender.»
Og det er det de unge amerikanerne gjør. 13-åringen Hazel van Ummersen lever et relativt vanlig ungdomsliv, går på skolen, trener taekwondo, krangler med faren – og går til sak mot president Trump. «Det handler om hva du bestemmer deg for å tenke på, og hva du bestemmer deg for ikke å bry deg om. Og hvordan du velger å leve ut fra det du vet,» sa hun til meg hjemme i Oregon, dagen etter vi hadde kommet tilbake fra California og så vidt hadde unnsluppet delstatens største skogbrann noensinne.
Trump stritter mot
President Trump har på sin side nok en gang lagt inn alle krefter på å stoppe saken før den når rettssalen. Han har prøvd det før, og blitt avvist. At han prøver igjen, gjør de unge i USA ekstra sikrere i sin sak. Miljøadvokat Julia Olson, som stiftet organisasjonen «Our Children’s Trust» og står bak rettssaken, har holdt motet og troen oppe i mange år. Organisasjonen bidrar til barn og unge over hele verden som ønsker å gå til søksmål, og de har også bistått norske Natur og Ungdom.
Hva kan utfallet bli? Jo, det kan bli at den amerikanske regjeringen dømmes til å handle. Dømmes til å endre amerikansk politikk og økonomi. «Er det mulig?» spør jeg meg selv. Kan virkelig barn og unge endre den amerikanske politikken? Kan ungdom tvinge Trump til å endre kurs?
Fremtidens håp
Jeg ser på datteren min, vegetarianeren – sannsynligvis den første i familien på begge sider, så langt tilbake vi kjenner. Ikke kan hun stemme, ikke kan hun kjøpe sine egne flybilletter, ikke kan hun bli valgt til politiske posisjoner og ikke kan hun starte egen forretning eller ta patent på en oppfinnelse. Men hun kan slutte å spise kjøtt, og jeg lar meg inspirere: Her om dagen laget vi sammen våre første (mislykkede) grønnsakkaker. Jeg har regnet på det også: Ved at vår familie på fire spiser to middager mindre med rødt kjøtt i uka, slipper vi ut rundt 3000 kilo mindre karbondioksid årlig.
Heldigvis har vi de unge.
