Venstres asyl-kupp presser Erna Solberg

Venstres vedtak om å si nei til regjeringen og Sylvi Listhaugs 40 punkter onsdag ettermiddag var et oppsiktsvekkende politisk stunt.

Trine Skei Grande og Sylvi Listhaug

Sylvi Listhaug og FRP har ingen ting imot å bli slaktet politisk av Venstre, tror kommentator Magnus Takvam. Her smiler Listhaug (t.h.) sammen med Venstre-lederen.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix
Magnus Takvam
Politisk kommentator i NRK
Ytring kronikk logo

Her er min oppsummering av bakgrunn og virkning av vedtaket om å si nei til hele pakken av innstrammingsforslag

1. Internt asylopprør

De siste dagene har mediene rapportert om et gryende asylopprør i Venstre.

Regjeringssamarbeidet har gjort at partiet nasjonalt har inngått kompromisser om asylpolitikken, først i samarbeidserklæringen i 2013, så i høstens asylforlik i Stortinget etter den store bølgen av asylankomster som både Norge og Europa opplevde.

Partiets medlemmer og sympatisører har med stigende uro betraktet en polarisert samfunnsdebatt om asylpolitikk, der Sylvi Listhaug som ny innvandringsminister har frontet regjeringens innstrammingslinje.

Samtlige partier ble tatt på senga, og partiet kom i rampelyset.

For å markere overfor egne tillitsvalgte og velgere at Venstre ikke er med på Listhaugs linje, måtte partiet rope høyt og markere en kraftig protest. Det skjedde i dag. Samtlige partier ble tatt på senga, og partiet kom i rampelyset. Budskapet ble formidlet i alle kanaler.

2. Høringsuttalelsene ga ammunisjon til kritikken

De tyngste høringsinstansene, regjeringens egne fagetater som Utlendingsdirektoratet, Inkluderings- og Mangfoldsdirektoratet og Statistisk Sentralbyrå kom med til dels meget kraftige argumenter mot regjeringens høringsnotat, som legitmerte Venstres kraftige språkbruk om brudd på folkeretten, hastverksarbeid og tvilsom bruk av statistikk.

Dersom partiet etter disse uttalelsene hadde levert en halvhjertet kritikk, ville det ikke blitt forstått av grasrota.

Så Listhaugs egne fagdirektoraterga hennes argeste kritkere god ammunisjon.

3. Listhaug fornøyd, Erna Solberg presset

Sylvi Listhaug og FRP har ingen ting imot å bli slaktet politisk av Venstre. Jeg tror Listhaug egentlig var ganske forøyd med Venstre-utspillet. I FRP-rekker er det å bli kritisert av Trine Skei Grande noe som gir bra «cred».

For Erna Solberg derimot, var Venstres stunt en irriterende øvelse, som setter statsministeren under sterkt press.

Det er Høyre og Solberg som nå har den tilsynelatende umulige meglerrollen mellom ytterpunktene i utlendingspolitikken i Norge: Venstre og FRP. Politisk er statsministeren nødt til å finne en løsning som inkluderer begge to, om regjeringsprosjektet ikke skal gå i oppløsning.

Det er Høyre og Solberg som nå har den tilsynelatende umulige meglerrollen mellom ytterpunktene i utlendingspolitikken i Norge

Erna Solbergs ydmyke signaler om samtaler det siste døgnet er uttrykk for at hun tar oppgaven på alvor, og tror det er mulig å nå i mål. Det samme gjør venstrefolkene jeg har snakket med. Det er etter deres mening et brukbart handlingsrom mellom Listhaugs ytterposisjon og asylforliket i Stortinget.

De neste ukene vil avklare det.

4. Ingen drahjelp fra AP

Onsdagens politiske slagsmål på borgerlig side ga Arbeiderpartiet et etterlengtet momentum i asyldebatten, som til dels har avslørt stor intern uenighet i de sosialdemokratiske rekker.

Misnøyen med Listhaugs polarisering ga Støre en anledning til å angripe statsministerens lederskap og formidle budskapet om at det endelige tillitsbruddet i den borgerlige leir, skyldtes statsminsterens fraværende styring ved å gi Listhaug fritt spillerom i innvandringspolitikken.

De som etterlyser hva Arbeiderpartiet mener, vil nå få klar beskjed om at regjeringen selv må komme med sine forslag. Vær så god.

5 Borgerlig krise – kanskje/kanskje ikke?

Om asylstriden er kimen til borgerlig sammenbrudd er tvilsomt, hvis vi snakker om resten av denne stortingsperioden. Men fram mot valget neste år kan mye endre seg.

Det er to hovedscenarioer fram i denne sammenheng:

Dersom flyktningepolitikken blir en sak som fortsetter å utfordre regjeringen, kan striden mellom ytterfløyene på borgerlig side presse Venstre inn i en mer uavhengig rolle før valget. Avstanden til FRP og den interne motstanden mot innstrammingspolitikken kan tvinge fram en slik utvikling, og sprenge det borgerlige prosjektet i filler. Høyst usikkert, men ikke umulig.

På den andre siden kan en dagsorden preget av flyktningepolitikk gi for lite politisk rom for Arbeiderpartiet, og demobilisere deres potensielle velgere.

Valget i 2017 er fremdeles, i politisk forstand, lenge til.