Vårt daglige brød i morgen

Etter en lang behandlingsprosess ble det i desember avklart at IKEA får etablere seg på de nåværende jordbruksarealene i Vestby i Akershus. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner sa til NRK at bakgrunnen for godkjenningen blant annet var den brede lokale enigheten rundt prosjektet.

Med det åpner staten opp for at enda mer av den dyrkbare matjorda forsvinner for all framtid. Matsikkerhet og bærekraftig forvaltning av jord blir nok en gang satt bak i rekken av argumenter for arealbruk.

Knapp ressurs

Norge er værhardt og kjennetegnes av mye fjell, skog og ulendt terreng. Det gir oss vanskelige forutsetninger for å være selvforsynte på mat. Sammenligner vi oss med mange andre vestlige land, er vi dessverre underlegne på mengden jordbruksproduksjon i forhold til arealet vi besitter. Bare tre prosent av det norske fastlandet er egnet til matproduksjon og av det er kun drøyt en prosent tilpasset matkorn.

Matjorda er dermed en knapp ressurs som må hegnes om. Når vi vet at ett mål jord frembringer tusen brød hver sesong, forstår vi også at den årlige nedbyggingen av tusenvis av dekar gjør oss nordmenn stadig mer avhengig av import fra utlandet. Denne utviklingen må reverseres!

De mest befolkede regionene i landet, særlig flatbygdene på Østlandet og Trøndelag, har sin historiske bakgrunn i et produktivt jordbruk. Urbaniseringen av disse områdene skaper naturligvis derfor dilemmaer for jordvernet. Myndighetene må stadig oftere veie åkerland opp mot firefeltsveier, boligfelt og bedriftsbygg. Spesielt utsatt er de inneklemte arealene.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Tvilsom utvikling

I klima- og miljøpolitikken snakker man om «allmenningens tragedie» når det dreier seg om kortsiktig og ufornuftig bruk av ressurser. Få ønsker å ta de mindre lønnsomme avgjørelsene på kort sikt, og velger økonomiske fordeler foran vern av natur og miljø. Kanskje vi kan bruke dette begrepet også når arealpolitiske utfordringer står på dagsorden? Vi ser jo konkret hvordan jordbruket nedprioriteres i den ene enkeltsaken etter den andre.

Noen av tiltakene som er lansert for å komme ut av allmenningens tragedie generelt, er lovmessige begrensninger og kvoter. Trolig må slike virkemidler også til for å hindre utviklingen som innebærer reduksjon av jordbruksarealene. I likhet med spørsmål rundt naturvern og miljøskadelig forurensing, kan man heller ikke i jordbrukspolitikken overlate ansvaret til lokale politikere og aktører.

Beslutningene må fattes nasjonalt, og langsiktig forvaltning må veie tyngst. Det betyr at man må tenke annerledes for å skape samfunnsgodene man trakter etter ved omdisponering og utbygging, som arbeidsplasser, verdiskapning, skatteinntekter og bedret samferdsel.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Valg for framtida

Det vil aldri være lett å sette ned foten for de ellers svært så lovende prosjektene. At enkeltpolitikere skal stå ansvarlig for kontroversielle beslutninger som forsvarer vern av matjord, er derfor ikke rettferdig, og kanskje heller ikke realistisk. Folkevalgte kan ikke måtte risikere avgang eller alt for sterk motvind når de inntar verv som innbefatter slike avgjørelser.

Løsningen er et lovverk som tydeliggjør hvilke retningslinjer som legges til grunn for vedtak og bestemmelser. Stortinget bør samhandle om en stabil strategi for arealplanlegging for årene som kommer. Slik blir det ingen tvil om hvilke kriterier en skal jobbe ut i fra når man gjør nye utbygginger.

Arealpolitikken er blant områdene som vil få betydelig innvirkning på kommende generasjoners hverdag. Forsvinner matjorda i dag, mister man også mulighetene til å produsere egen mat i morgen. Skal Norge unngå å gjøre seg totalt avhengig av import, må kulturlandskapet med åker og eng bestå.

Det er kanskje ikke så populært å prioritere jord foran kjøpesentre, men det er den klokeste avgjørelsen på lang sikt. Det står tross alt om levebrødet vårt!