For et år siden ba vi dere om å aldri være stille igjen. Ti år etter 22. juli var det på høy tid å få i gang en debatt om det politiske i terroren. Vi trengte et oppgjør med holdningene som førte til handlingene.
Det oppgjøret blir aldri endelig. Det er en daglig kamp.
Etter ett år ser vi at vi er noen skritt videre.
For elleve år siden prøvde Eskil Pedersen på LOs kartellkonferansen å starte et politisk oppgjør. Han sa at også høyresiden hadde et ytringsansvar.
Debatten i etterkant ble knallhard. Med mange beskyldninger om at AUF både ville begrense ytringsfriheten og at vi dro 22. juli-kortet.
Hver eneste gang vi prøvde i tiden etterpå ble det slått hardt ned på. Det gikk så langt at Eskil og AUF ble kalt fiender av demokratiet, kun få måneder etter vi var blitt skutt etter for å delta i demokratiet.
I fjor sto jeg på den samme talerstolen på kartellkonferansen. Budskapet var gjenkjennelig fra ti år tilbake. Vi trenger at høyresiden tar et særskilt ansvar for debatten rundt høyreekstremisme, fordi det er andre som lytter til de enn til oss. Denne gangen kom ingen reaksjoner.
Etter en sommer med debatt om det politiske oppgjøret, rørte dette meg sterkt. Vi kunne snakke fritt – uten reaksjoner så harde at det ikke står i stil med det som er blitt sagt.
Det tok ti år før vi kunne snakke politisk om 22. juli. Nå når vi har starta, kommer vi ikke til å slutte med det. Vi trenger at du er med i samtalen. Vi sitter ikke med fasiten, vi har ikke alle svarene. Men vi kommer ingen vei om vi ikke debatterer de krevende temaene.
Sammenhengen mellom holdninger og handlinger er krevende, men viktig. Alle hatefulle ord fører ikke til terror, men terror starter med hatefulle ord. Gjennom historien vår har vi sett gjentatte ganger hvor viktig ordene vi bruker er. Det starter med at vi bruker ordene våre til å dele inn i oss og dem, sånn at vi ikke lengre er et vi.
Når ordene bygger ned menneskeverdet til de som tror annerledes, ser annerledes ut eller tenker annerledes – er stegene korte til å ikke se det menneskelige i hverandre. Det gjør det lettere å hate hverandre.
Vi har sett dette skje mange ganger gjennom historien vår. Andre verdenskrig startet ikke med konsentrasjonsleirene. Det startet da konspirasjonsteorier mot jøder fikk fotfeste blant vanlige folk.
Folkemordet i Rwanda startet ikke da naboer drepte naboer med macheter. Det startet med at folk kalte naboene sine for kakerlakker.
Mange av de verste øyeblikkene i våre historier er utført av mennesker. Det har ikke skjedd over natten. Det har skjedd gjennom lang tid. Det ekstreme har blitt normalisert. Menneskeverdet har blitt bygget ned.
Den 22. juli 2011 så vi igjen konsekvensene av hat og konspirasjonsteorier. 22. juli var ikke tilfeldig. Det var ingen naturkatastrofe. Det var et målretta politisk terrorangrep drevet fram av konspirasjonsteorier og hat. Hat mot AUF og Arbeiderpartiet. Hat mot mangfold, mot likestilling og mot våre verdier. Et hat som ikke oppsto i et vakuum.
Handlingene er det kun en mann som står bak, men holdningene deles av flere. Vi har alle et ansvar for å si ifra når hatet viser seg.
Angrepet i Oslo 25. juni rammet skeive som feiret kjærligheten. Det er mye vi enda ikke vet. Men det ser ut til at mannen bak angrepet har bakgrunn i det ekstreme islamistiske miljøet.
I fjor ba vi høyresida ta et særlig ansvar for debatten etter 22. juli. Nå trenger vi også at muslimske ledere tar et særlig ansvar for debatten etter 25. juni. Flere har allerede gjort det, men vi trenger mange som stemmer i.
Den store forskjellen mellom de to oppfordringene er at vi i fjor ikke var redde for at høyresida skulle bli møtt med hets, vold eller trusler.
Det er jeg redd for at kan skje i debattene vi skal inn i nå. At rasistene kan bruke det som unnskyldning for hatet sitt. Vi må unngå nok en grøftekjøring av debatten.
Det går en rød tråd mellom angrepene 22. juli, 10. august og 25. juni. Selv om målene har vært ulike, har målet vært det samme. Å angripe oss der vi føler oss tryggest: De som skulle på jobb for demokratiet vårt i regjeringskvartalet, vi som var på sommerleir for å forandre verden, de som gikk til bønn i moskeen sin og de som ville danse og feire kjærligheten.
Ekstreme grupper sier de står for det motsatte av hverandre, men hatet deres er gjenkjennelig. De stiller seg over loven. De bruker vold og dreper uskyldige. De tror på hat og konspirasjonsteorier.
Det viktigste vi gjør, gjør vi før volden skjer. At vi klarer å stoppe hatet fra å vokse og å feste seg. Som en overlevende av terror vil jeg si: Det jeg frykter mest er at det ekstreme skal bli normalisert. At det skal bli hverdagslig.
Mange av de som hater bruker ytringsfriheten som et skjold mot å måtte ta ansvar for ordene sine. Ytringsfrihet fritar ingen fra å være ansvarlig for det de sier. Ytringsfrihet gir de rett til å si hva de vil, men det gir oss andre rett til å si imot dem. Og vi trenger at enda flere er med og sier imot.
Vi trenger at du er med.
