Denne replikken er et svar til Jørgen Ljønes' replikk til min kronikk «Bill Gates holder hoff for Norges ledere». Les også Jan Helge Solbakk: Privat godhet svekker FN.
Jørgen Ljønes mener at jeg i min kronikk «Bill Gates holder hoff for Norges ledere» retter urimelig kritikk mot Bill Gates. Ljønes virker å ha misforstått hovedbudskapet i kronikken min. Jeg stiller ikke spørsmål ved Gates’ intensjoner og store engasjement. Jeg forsøker å stille spørsmål ved hvilken rolle Gates bør spille som rådgiver for norske myndigheter innen feltet global helse.
Private helseaktørers makt
Jeg mener at Bill Gates forenkler når han sier – som han gjorde i møtet med UiO sist fredag – at hans stiftelse kun er én av flere givere som støtter opp under statens rolle for å sikre bedre helse.
Gates er langt fra å være en passiv giver. Som vi så forrige fredag, deltar han aktivt i helsepolitiske debatter. Stiftelsen er representert i styret til mange globale helsepartnerskap. Den er i tillegg del av en selvutnevnt gruppe for globale helseledere, sammen med det Globale fond, Verdensbanken og FN-organisasjoner som Verdens helseorganisasjon (WHO).
Det at Gates-stiftelsens helsesatsing nå overgår WHOs totale budsjett er ikke bare et bevis på Gates sjenerøse veldedighet, men vitner også om private aktørers økende makt til å sette agendaen innenfor global helse, langt utover de konkrete tiltak de finansierer.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Hva er effektiv bistand?
Gates står for en tilnærming til global helse som utvilsomt er effektiv, når den måles mot til sine egne målsetninger, for eksempel å vaksinere flest mulig barn innenfor en kort tidsramme. Men spørsmålet om hva som er effektiv helsebistand fortoner seg langt mer komplisert sett i litt større perspektiv.
Effekten av vaksinekampanjer er sjelden vurdert opp mot alternative tiltak for å redusere barnedødelighet, som for eksempel bedret tilgang til rent vann. Vi snakker sjelden om hvilken effekt veldedige organisasjoners fokus på spesifikke sykdommer har på resten av helsesystemet, eller på prioritering av helseproblemer som ikke like enkelt kan løses med tekniske hjelpemidler. Og her er det ikke nok å måle for å lære, slik Ljønes anbefaler.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Ikke avhengig av Gates
En rekke studier har de siste årene vist at målrettede tiltak for å bedre tilgang til spesielle medisiner og vaksiner, slik som dem støttet av det Globale fond og GAVI-Alliansen, ofte har uheldige bivirkninger. En WHO-ledet forskningsgjennomgang publisert i det anerkjente tidsskriftet Lancet i 2009 viste at slike initiativer har en tendens til å undergrave nasjonale helsesystemer ved å, for eksempel, opprette dyre parallelle byråkratiske systemer for å formidle bistand og måle resultater, legge beslag på myndighetene i giverland på bekostning av egne helsepolitiske prioriteringer og øke arbeidsmengden til helsearbeidere i offentlig sektor.
Det trenger ikke være en motsetning mellom tiltakene Gates støtter og mer strukturelle samfunnsendringer for å bedre verden. Men gjennom ti års erfaring innen feltet global helse har jeg selv observert hvor sjelden debatter om helse og strukturelle samfunnsendringer møtes. Slik jeg ser det dreier ikke problemstillingen seg om vaksiner eller ikke vaksiner. Men vi trenger i tillegg et politisk engasjement for å bedre offentlige helsesystemer og fattige menneskers levekår.
I motsetning til mottakerland og WHO er Norge ikke avhengig av Gates’ penger, og befinner seg derfor i en sterk posisjon til å være toneangivende i debatten om behovet for en mer helhetlig tilnærming til global helse.
