Klokken tolv i dag gikk Norges statsminister ut med en offentlig unnskyldning overfor norske kvinner med relasjon til tyske soldater.
At en rettsstat bruker 73 år på å si unnskyld for overgrepene mot sine egne kvinner, og lidelsene det har påført dem og familien deres, sier sitt om hvor smertefullt temaet er. Selv i verdens mest likestilte land.
Signaleffekt
De fleste kvinnene som ble offer for norske myndigheters livslange straff og forfølgelse opp til dags dato, er dessverre døde. Beklagelsen kommer så altfor sent. Likevel gir den riktige signaler til kvinnenes familier. Vi får håpe det blir starten på den lange veien mot forsoning mellom Norge, kvinnene og familiene deres.
Det virkelige arbeidet for politikerne begynner etter at kameraene er slått av. For hva innebar Solbergs unnskyldning i statsministerboligen?
Vil de tusenvis av kvinnene som mistet sitt statsborgerskap og som ble utvist av landet, få sitt norske pass tilbake? Vil kvinnene og familiene deres få en økonomisk oppreisning for en av de verste forfølgelsene av egne kvinner i moderne tid, og et fullstendig ødelagt liv?
Arkivene må åpnes
Åpenhet er nøkkelen til dialog, men også forsoning. Vil statsministeren, regjeringen og Stortinget ta initiativ til å åpne arkivene som beskriver den grufulle behandlingen av kvinnene? Eller skal norske myndigheters forbrytelser være en hemmelighet?
I ti år har jeg kjempet for at arkivene skal åpnes, uten særlig hell. Det er verdt å merke seg at arkivet er det eneste som fortsatt er stengt etter åpningen av landssvikarkivet i 2015. Finnes det politisk vilje til å gjøre dokumentene tilgjengelige?
I fortellingen om et av de mørkeste kapitlene i norsk etterkrigshistorie er prinsippet om mer offentlighet viktigere enn noen gang. Jeg oppfordrer norske politikere til å ta det på alvor.
Sprikende forskning
Det er HL senterets utredning som er bakgrunnen for statsministerens unnskyldning. Rapporten understreker at det er en rekke ubesvarte spørsmål og manglende forskning i statens overgrep mot kvinnene. Vi vet rett og slett ikke nok, og mangler kunnskap.
Når tall fra forskning på hvor mange kvinner som hadde relasjon til tyskere under okkupasjonen varierer fra 30 000 til over 100 000. Og antallet som ble satt i straffeleir varierer fra 5000 til 20 000, er det et godt eksempel på at vi trenger mer forskning og kunnskap.
Jeg håper derfor statsministeren ser nødvendigheten av mer informasjon.
Kompensasjon
Så lenge arkivene er det eneste som ikke omfattes av åpningen av landssvikarkivet gir det feil signaler.
Til tross for statens beklagelse får myter, vrangforestillinger og tabuene altfor gode går.
Hva er det i disse arkivene som ikke tåler dagens lys? Personvernhensyn kan knapt være et godt argument all den tid arkivene i hovedsak beskriver hvordan staten har forgrepet seg. Sensitive opplysninger kan sladdes.
Jeg håper statsministeren, justisministeren og kulturministeren ikke ser seg ferdig med saken, men bruker unnskyldningen som døråpner for å komme til bunns i historien.
Tiden burde være inne for å se på en økonomisk kompensasjon for tapt inntekt, tap av barnebidrag og en grusom behandling som ikke hører hjemme i en rettsstat.
