Ulv eller sau: Ja takk, begge deler!

Ulvedebatten raser nok en gang. Er det mulig å ha en livskraftig ulvestamme og samtidig ha sau på utmarksbeite?

Sau Geiranger

– Det eneste alternativet som gjør det mulig å ha en livskraftig ulvebestand uten å redusere antall sau er å ha sauene på et sted, og ulvene på et annet, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Gunhild Sætre / NRK

Sauen er nok det husdyret som er best tilpasset norske forhold. Den er svært godt egnet til å benytte seg av utmarksbeite, den går ute store deler av året og mor og lam er sammen i flere måneder. Forholdene i sauefjøset tilsier at sauen er den husdyrarten som i størst grad får leve et liv i tråd med sine artsspesifikke behov.

Ved drift som bruker lite kraftfôr vil sauen produsere kortreist mat av lokale ressurser, og sauekjøtt vil da være et godt valg med tanke på miljøet.

I de områdene der man ønsker å bevare et tradisjonelt kulturlandskap vil sauen være uunnværlig. Den er for eksempel et viktig «verktøy» i arbeidet med å bevare de truede kystlyngheiene.

En sauebonde har mange utfordringer. Kiloprisen på kjøttet er lav, ull og skinn blir man ikke rik av, og sauene kan pådra seg de forferdeligste parasitter og sykdommer. Ulv eller andre store rovdyr kan gjøre store innhogg i besetningen.

Derfor kan ikke tiltak som skal redusere tapet av sau til rovdyr føre til økte kostnadene for bonden.

Ulv og sau side om side

Ulven har vært en del av norsk natur siden isen trakk seg tilbake etter siste istid, og til tross for 150 års fravær hører den utvilsomt til her. Forskning fra blant annet USA og Polen viser at ulven spiller en nøkkelrolle i økosystemene den er en del av, og at dens tilstedeværelse gagner både artsmangfoldet og balansen mellom de ulike artene.

I en tid da de siste villmarkene er under press over hele verden representerer uberørt og intakt natur en enorm verdi for mange mennesker.

Om vi skal ha ulv i Norge eller ikke blir til syvende og sist et verdispørsmål.

Ulven er karismatisk, vakker, fascinerende og myteomspunnet, og naturen blir fattigere uten den. Om vi skal ha ulv i Norge eller ikke blir til syvende og sist et verdispørsmål.

I rovdyrdebatten legges det ofte frem forslag til hvordan man kan drive med sau i områder med store rovdyr. Hvilke fungerer, og hvilke vil være gjennomførbare innenfor dagens rammer?

Gjeting

Gjeting med vokterhund er en driftsform som gjerne trekkes frem, og det er utvilsomt effektivt. I Abruzzene i Italia er tapene til ulv på 0,7 prosent, og det totale tapet er betydelig lavere enn i områder i Norge uten ulv.

Gjeting med vokterhund krever imidlertid lønnede og profesjonelle gjetere. Ekspertisen kan vi nok tilegne oss, men lønnsomheten i saueholdet er allerede så dårlig at de ekstra omkostningene som gjeting vil medføre gjør at dette tiltaket ikke er gjennomførbart.

Ulv på Langedrag.

Naturen blir fattigere uten ulven, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Heiko Junge / NPK

Gamle saueraser

Et annet tiltak som gjerne nevnes er å bytte ut den moderne, store og tunge norske hvite sauen med de gamle sauerasene. De er mindre og lettere og har mer uttalt flokkadferd.

Disse sauene er riktignok raskere og lettere til bens, og det finnes mange gode argumenter for at de gamle rasene skal ha en plass i det norske saueholdet, men en løsning på rovdyrproblemet er de ikke.

Selv om de er raskere enn de moderne sauerasene vil det bare innebære at ulven vil bruke noen sekunder ekstra på å få tak i dem.

Strømgjerder og tidlig sanking

Andre tiltak som ofte dukker opp er bruk av strømførende gjerder for å holde rovvilt unna sauene, sent slipp og tidlig sanking og patruljering med vokterhund.

Det bør ikke gis støtte til etablering av nye sauebesetninger på Østlandet.

Disse tiltakene har varierende effekt, og de vanskeliggjør utnyttelsen av utmarksbeite, som er selvet fundamentet i norsk sauehold. Innkjøp og drift av elektriske gjerder er i tillegg både kostbart og arbeidskrevende, og det er begrenset hvor store områder det er praktisk mulig å gjerde inn på denne måten.

Sau og ulv hver for seg

Det eneste alternativet som gjør det mulig å ha en livskraftig ulvebestand uten å redusere antall sau er å ha sauene på et sted, og ulvene på et annet.

Ulven i Norge er en del av en populasjon som strekker seg østover gjennom våre naboland. Derfor er det naturlig at sonen der ulven skal ha førsteretten må ligge østpå.

Landbrukspolitikken bør derfor legge til rette for at saueholdet styres mot Vestlandet, mens produksjonen av storfe, kylling og gris i større grad kanaliseres østover. Det bør ikke gis støtte til etablering av nye sauebesetninger på Østlandet, og på sikt bør nåværende besetninger avvikles og bøndene gis støtte til overgang til annet landbruk.

Uberørt og intakt natur representerer en enorm verdi for mange mennesker.

Det er flere grunner til at saueholdet bør legges til Vestlandet: Beitesesongen er lengre, på de mange øyene vil det være lettere å bekjempe parasitter og sykdommer, og en økning i antallet sau på beite vil gjøre det lettere å ta vare på kulturlandskapet langs kysten.

Hvis ulven får nyte godt av et strengt vern østpå må sauene prioriteres vestpå, og terskelen for å få fellingstillatelse på ulv som dukker opp i «sauesonen» må være lav.

Hvor langt vest ulvesonen skulle strukket seg måtte blitt opp til fagfolk og politikere å avgjøre, men den måtte i det minste vært så stor at ulven kan flyttes fra kategorien «kritisk truet» til «sårbar» på rødlisten.