Ingen våpenhvile i sikte

Grensen til Gaza i tidlige ettermiddagstimer fredag: En trykkende stillhet henger over området, en stillhet som blir punktert av et par kraftige artilleridrønn og et jagerfly som raser over himmelen.

Militærkjøretøy som farter hit og dit. Sperrede veier.

Soldater som vokter stedet hvor hundrevis av sivile på musikkfestival ble drept.

Lite minner om våpenhvile i grenseområdene, men det er heller ingen frenetisk aktivitet som kan peke mot en umiddelbar offensiv.

Utsiktspunktet

Det er så langt utenlandske journalister kommer.

Verken Israel eller Egypt slipper oss inn, og vi er tvunget til å betrakte Gaza fra den israelske siden av grensen.

Selv skimtet jeg ødeleggelsene i Beit Hanoun, en liten by jeg mange ganger har besøkt, både i fred og tidligere kriger.

Fra der jeg stod, oppe på en liten høyde, så det ut som den var jevnet med jorden.

Samtidig med at krigføringen og de sivile lidelsene fortsetter, har det internasjonale diplomatiet gått på høygir de siste ukene for å få til en langvarig våpenhvile.

Ulike virkeligheter

Grunntanken er at Hamas slipper fri de israelske gislene i flere etapper mot at våpnene stilner i seks uker og at nødhjelp slipper inn.

Dette har vært jobbet med på høyeste hold fra USA og de regionale tungvekterne Egypt og Saudi-Arabia, i tillegg til Qatar.

Svaret er dessverre ja. Det er flere grunner til det.

Hovedproblemet ser ut til å være at Hamas og Israel leser forskjellige virkeligheter inn i våpenhvileforslaget.

Israel ønsker seg en midlertidig stans i kampene for å kunne ha muligheten til gjenoppta kampene på et senere tidspunkt.

De vil ikke at Hamas noensinne skal kunne ta over kontrollen over av Gaza igjen og dermed være i stand til å gjenta 7. oktober.

Hamas ser på våpenhvilen som en mulighet til å få en endelig stans på krigen uten at organisasjonen er helt ødelagt. De israelske gislene er en viss garanti for at Israel ikke starter krigen opp igjen når det er hele er over.

Ønsker Bibi slutt på krigen?

I tillegg er det en hel rekke større og mindre utfordringer.

Det spekuleres åpent i om Benjamin Netanyahu egentlig ønsker en slutt på krigen. Det kan jo bety slutten på hans politiske karriere og muligens ende med en korrupsjonsdom.

Hvem bestemmer egentlig i Hamas? De som sitter med den politiske makten i eksil eller de som nå slåss for sine liv inne i tunnelene under Gaza?

Ønsker egentlig de arabiske nabolandene at en islamistiske bevegelse skal kunne framstå som seirende i en stor krig med Israel?

Er det egentlig mulig å stole på Hamas etter 7. oktober-angrepene?

Spekulasjonene og spørsmålene er mange. Det er alltid en god grunn for å ikke legge bort våpnene, alltid en mulighet til både å forklare og bortforklare.

Kanskje er det heller slik at partene denne gangen ikke kommer seg unna kjernen i konflikten, altså en ordentlig fredsløsning.

En ydmykelse for verden å se

USAs utenriksminister brakte et slikt perspektiv til Israel denne uka. Han kom hit rett fra en rundreise i den arabiske verden.

På en pressekonferanse snakket han både om at Israel ikke måtte avhumanisere palestinerne slik de selv ble avhumanisert 7. oktober. Så la han fram en langsiktig løsning.

Han så for seg en verden der Israel var en anerkjent del av Midtøsten, med naboer og partnere som anerkjnner hverandre og gir hverandre sikkerhetsgarantier.

Prisen Israel må betale er at det opprettes en palestinsk stat på de palestinske områdene. Hamas og andre palestinske bevegelser må gi opp eventuelle ambisjoner om å ta over hele det historiske Palestina.

Like etter at Blinken var ferdig med sin pressekonferanse, slapp hans vert, statsminister Netanyahu, en video der han lovet total seier og sa at israelske soldater snart vil bli sendt til Rafah. Der det befinner det seg en og halv million flyktninger.

Hvor mye skal de tåle? Spørsmålet må jo begynne å presse seg på for alvor i Washington snart.

Det betyr likevel ikke at alle dørene er lukket.

Et brutalt møte

De diplomatiske prosessene pågår fortsatt for å se om det går an å bli enig om rammer for en våpenhvile. Det har blant annet vært møter i Kairo. CIA-sjefen er også ventet til den egyptiske hovedstaden. Når toppfolkene drar på reise, betyr det at det finnes muligheter.

For alle som håpet på en stans i kampene, frigivelse av gisler og mer nødhjelp til sivile, har denne uka likevel vært et brutalt møte med den politiske virkeligheten.

Akkurat nå virker heller som om krigen er på vei inn i en enda en ny fase med en mulig bakkekrig i Rafah.

Skulle det skje, blir skrikene der inne kanskje høye nok til at de klarer å punktere stillheten på den andre siden av grensen.