Kronikk

Tv-serier – det nye sosiale limet

Et vellykket sosialt liv starter foran tv-skjermen.

Mammon - sesong 2 MAMMON

«Når jeg snakker om Mammon vil jeg gjerne ha en teori eller en observasjon som ingen andre har sett», skriver artikkelforfatteren

Foto: Glenn Meling / NRK

Da Making a murderer kom på Netflix like før jul fikk jeg en tekstmelding fra en kompis: «Du må sjekke ut Making a murderer. Ser frem til å diskutere advokaten til 16-åringen med deg». Jeg svarte at Netflix-abonnementet var utløpt og at jeg ikke hadde planer om å kjøpe noe nytt med det første. Svar: «Kjøp nytt! Jeg insisterer!»

To dager senere hadde jeg klasetittet de ti episodene og gledet meg stort til vi skulle møtes for å snakke om serien. Det at jeg venter mitt tredje barn, at jeg skulle inn i en ny rolle på jobb eller at han skal gifte seg i mai – det fikk vente. Her var det mer presserende ting som skulle diskuteres:

«Er det ikke sånn at serieskaperne egentlig har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å fremstille rettssaken så skjevt, så veldig tydelig på Steven Averys side? Hadde vi ikke tålt å få vite litt mer om de mistenkeliggjørende momentene rundt Avery også? Sitter vi ikke bare igjen og lurer på hva som ble igjen på klipperommet?»

Som en konfliktsky mann av min tid er tv-serier i tillegg en trygg og distraherende konversasjonsstarter

En trygg samtalestart

Vi identifiserer oss med dem som oppsøker de samme kulturopplevelsene. Jeg søker meg til de som har sett de samme seriene som jeg har sett, og like mye til de som har valgt bort det samme som jeg har valgt bort. Jeg vil ha meg frabedt en diskusjon om hva Jørgen Langhelle kan tilføre Hotel Cæsar, på samme måte som en litteraturelsker ikke vil bli fanget i en samtale om Jojo Moyes' Et helt halvt år.

Som en konfliktsky mann av min tid er tv-serier i tillegg en trygg og distraherende konversasjonsstarter. Hvem vet hvilke samtale-miner som ligger der i et familieselskap med aktuelle, betente spørsmål om flyktningstrøm og klimaendringer? Jeg vil ikke oppdage at en tante eller en svigerfar plutselig sier noe politisk ukorrekt eller kontroversielt som jeg må leve med og vite om denne personen resten av livet. Da er det bedre å slenge ut en tirade om at det var vel mye egg i episode 5 av Mammon.

Det er ikke nytt at vi er opptatt av tv-serier. 14 mars 1984 ble det krise i Hedmark og Oppland, da en sender falt ut og ingen som var bosatt i den delen av landet fikk sett siste episode av Dynastiet. Det ble telefonstorm og NRK fikset reprise. Jeg hadde en grandtante som ikke hadde fjernsyn. Hver onsdag tok hun to busser og gikk et godt stykke for å se Dynastiet, eller bare Stykket, som hun kalte det, hjemme hos oss. Og etterpå skulle det snakkes om Krystle, Alexis eller Blake.

Vi utveksler sosial kapital på en annen måte nå enn før.

Behovet for å ha en felles kultur, dele kulturopplevelser og referanser – det har vi alltid hatt. Men samtalen er annerledes og vi utveksler sosial kapital på en annen måte nå enn før.

Med dagens store serietilfang handler samtalen om hvilken serie du selv har valgt å se, og når du ser den. Det ligger kapital i å ha vært tidlig ute med å oppdage en serie, du har et øye for kvalitet, du er en serie-connaisseur – du vil jo ikke være en som bare dilter etter?

«Å ja, du har begynt å se på Making a murderer først nå, ja? Så det før jul, skjønner du.»

Teoriene er min kapital

Nå om dagen er jeg veldig opptatt av andre sesong Mammon på NRK. Jeg synes denne sesongen er mye bedre enn den første – som heller ikke var så ille. Når jeg snakker om Mammon vil jeg gjerne ha en teori eller en observasjon som ingen andre har sett. Teoriene jeg har klamret meg til fra andre episode er

1: At Anders Danielsen Lies karakter har urent mel i posen

2: I andre episode ble det litt umotivert gjort et poeng ut av at den avdøde VG-mannen, journalist-Norges enfant terrible, «Hammern», elsket hunder, men at de ikke kunne ha hund hjemme fordi samboeren ikke tålte det. Jeg spekulerer i at dette vil få betydning på et senere tidspunkt.

Teoriene kan ha, eller ikke ha noe for seg, det er ikke det som står på spill. Det som er viktig er at jeg har sett, jeg har tenkt og jeg har servert mitt tankestoff til et annet menneske som må ta stilling til mine teorier. Disse teoriene er min kapital, og det gjør forhåpentlig at jeg blir en interessant samtalepartner. Hvis de i tillegg setter pris på mine observasjoner og støtter teoriene kan jeg bade selvtilfreds i deres anerkjennelse.

Det som er viktig er at jeg har sett, jeg har tenkt og jeg har servert mitt tankestoff til et annet menneske som må ta stilling til mine teorier

Etter at tv-serier "ble bra" med Sopranos og Six feet under rundt år 2000 ble det selvsagt også mer akseptert å snakke om tv-serier for folk i høyere, kulturelle lag. Og hvis det sosiale kapitalutbyttet er noenlunde det samme, er det ikke mye mer behagelig å se to sesonger av The Affair enn å lese den siste av Svetlana Aleksijevitsj?

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter

I radioprogrammet jeg jobber i, Salongen på P2, hadde vi så sterkt behov for å diskutere krimpodkasten Serial (første sesong, ja) etter hver episode at vi opprettet en egen podkast som snakket om podkasten. Da Serial sluttet gjorde vi om podkasten til å være en ren tvseriepodkast hvor vi snakker om de ferskeste episodene av Mammon eller andre, aktuelle tv-serier. På den måten får vi nødvendig utløp for våre teorier og kritiske innvendinger.

Anerkjent nok?

Det er ikke dermed sagt at tv-serien er et like anerkjent kulturuttrykk som visse andre kunstformer. De samme kollegene jeg lager Tvseriepodkasten med steilet da jeg i forbifarten nevnte at jeg før en reise til Firenze lurte på hvilken ferieserie jeg og kona skulle ha med på datamaskinen.

Man drar da vel ikke til Firenze for å se på tv, man drar for å se på Firenze, utbrøt den ene kollegaen.

Men etter å ha sett Firenze i flere timer på formiddagen er det greit med en pause på hotellet en time eller to før man drar ut og ser mer på Firenze, prøvde jeg meg, uten at det så ut til å vekke særlig gehør.

Det spørs om det hadde vekket like sterke reaksjoner hvis jeg hadde fundert på hvilken Michel Houellebecq-bok jeg skulle pakke i kofferten.