Unnskyld meg, NRK. Hva er det dere driver med?
Da det ble klart at årets norske bidrag til den internasjonale Eurovision-finalen skulle kåres etter hele seks festkvelder med musikk, fem delfinaler og én hovedfinale, var det en nyhet jeg mottok med stor glede.
Som over gjennomsnittlig engasjert i Melodi Grand Prix var jo dette en gave. Lørdagskveldene var sikret fra januar og langt uti februar!
Hva forbinder vi med Melodi Grand Prix? Hva skiller denne sangkonkurransen fra andre sang- og talentkonkurranser?
Vi kommer vel ikke forbi glitter og paljetter, farger, konfetti, pyro, kanskje det at antrekkene, både på scenen og i publikum, heller mer i retning av kostyme enn finstas, og generelt stor grad av wow-faktor.
Kort sagt god stemning!
Forventningene var derfor høye da det hele ble sparket i gang med første delfinale lørdag 11. januar. Fire delfinalister skulle bli til én. I tillegg fikk vi se én av de fem forhåndskvalifiserte finalistene.
Alle opptredener innledes med et forhåndsinnspilt intervju med den enkelte deltakeren – et «postkort» på rundt halvannet minutt. Det handler jo ikke bare om musikken, vi må jo bli kjent med artisten bak.
Og det er her det går galt.
Nærmest uten unntak brukes en uforholdsmessig stor del av disse tilmålte halvannet minuttene på de ulike artistenes vonde historier.
Jeg nevner i fleng: Geirmund hadde en tøff tid da han ble «usynlig» etter at The Voice-oppstyret hadde lagt seg. Kim forteller om utfordringene med å være homofil fra bygda, og om frykten for å bli utstøtt av familien før han stod fram.
Raylee savnet familien da hun som 17-åring flyttet til Oslo. Sondrey ble mobbet fordi han var annerledes. Det samme gjorde Tore Petterson.
Kim Wigaard måtte velge mellom karriere og familien da faren ble alvorlig syk. Hans duettpartner Maria Mohn oppsummerer at de begge har hatt mye motgang, og at et ja fra Melodi Grand Prix etter mange, vonde bekymringsfulle stunder betydde ekstra mye.
Jæger passet ikke inn på videregående skole i USA, og nå er det slitsomt å jobbe i bar: «Det tømmer deg for energi».
Didrik Solli-Tangen mistet seg selv da han deltok i Eurovision i 2010. I tillegg døde sanglæreren hans i altfor ung alder. Alexandru gjorde sitt vanskeligste valg da han «slo opp» med boybandet sitt.
Thomas Løset forteller om smerten i pappahjertet med barna som bor fem timers kjøring fra der han bor. Kristin Husøy møtte veggen på ungdomsskolen. Akuvi møter skeptiske blikk og kritiske spørsmål hvis hun forteller at hun driver med musikk. Og på toppen av det hele levde Rein Alexander i en periode som uteligger i London.
Før lommetørkleet rekker å bli fullstendig gjennomvått, kan alle artistene glede oss med vendepunktet.
En viktig person, en åpenbaring, resultatet av hard jobbing med seg selv eller bare det å få sjansen til å delta i Melodi Grand Prix – alt det som gjør at kveldens artister nå står som modnere, tryggere versjoner av seg selv på kveldens scene.
Takk og pris.
Frem til nå, etter 15 presenterte artister, er det kun to som har hatt utelukkende godt å melde om livet sitt: Lisa Børud og Sie Gubba.
Var det en vikar som lagde innslagene om dem? Ble de ikke spurt om hvilken vanskelig historie de sitter på, eller var det ikke meningen at vi skulle bli ordentlig kjent med dem?
For all del, livet byr på motgang i større og mindre grad for oss alle, og det er ikke noe å skamme seg over. Noen av historiene som blir fortalt er virkelig gripende. Det er lov å ha en tung historie, og det er lov til å dele den også.
Problemet her er at produksjonen så åpenbart har lett etter disse historiene, og for enhver pris klemmer dem inn i allerede svært korte innslag.
Melodi Grand Prix skal være en musikkfest, ikke en sympatifest. At det har blitt det sistnevnte er på ingen måte artistenes feil.
Kjære NRK, jeg håper at dere klarer å snu fokuset i de siste programmene slik at vi igjen kan få gleden av en fargesprakende sangkonkurranse istedenfor atter nye runder med Tung tids Grand Prix.
Se kveldens delfinale på NRK1 kl. 19.50
