Dette gjelder ikke minst i disse særnorske valgkamptider der det handler mer om å slå ens hovedmotstandere i bakken, enn det handler om å åpne rommet for tankevekkende resonnementer.
Fordi det også er tid for taushet, er det nølendejeg begir meg inn i ethvert utspill i retning Sylvi Listhaug. Den norske innvandrings- og inkluderingsministeren oppnår kontinuerlig det en viss president også oppnådde: å langt på vei sette agendaen og få egne saker i fokus. Skaden er allerede skjedd, Listhaug har nådd opp og fram, og jeg tar ballen NRK har kastet til meg.
Retorikk om retorikk
Det er retorikken til enkelte i Ap-ledelsen det gjelder. Eller: Det er retorikken om Listhaugs retorikk det gjelder. Hatretorikk, kaller man i Ap hennes retorikk. Inn på banen (eller bakken) trår professor i tekstvitenskap Kjell-Lars Berge og retoriker Fillip-André Baarøy. Jeg griper fatt i et talende avsnitt av , teksten Berge og Baarøy har skrevet i NRK Ytring:
«Man kan si mye om retorikken til Sylvi Listhaug. Splittende? Ja. Konfliktorientert? Definitivt. Provoserende? Ja, opplagt! Men hatretorikk er det ikke. Listhaugs ytringer bidrar ikke til hat mellom mennesker.»
Glimrende retorikk på mange måter. Ja, man kan si mye om retorikken til Listhaug, og dermed er løpet klart for de retoriske spørsmålene, der retorikerne selv svarer på en måte som synliggjør eget frisinn: «Vi ser det problematiske ved ministerens utsagn, men vi vet at det ikke er hatretorikk. Vi vet også at hennes ytringer ikke bidrar til hat mellom mennesker.»
Næring til mer forakt
Hvordan kan de vite det? Og hvordan skal vi lesere vite hva disse to mener når de ikke skriver noe om hva de legger i det mangetydige begrepet hatretorikk – eller hva de her legger i begrepene hat og retorikk.
Retorikerne Fillip-André Barøy og professor Kjell-Lars Berge synes å heve seg over de glidende overgangene mellom kontinuerlig negativ omtale av ikke-etnisk norske mennesker og den næring dette kan gi til vekst av forakt. Om ikke nødvendigvis hat – i første omgang.
Aps utspill og innspill om ministerens retorikk som hatretorikk bidrar neppe til annet enn det Listhaug selv ønsker – nemlig økt oppmerksomhet om nettopp det hun vil ha i fokus. Det er, tror jeg, den tragiske konsekvensen. Aps retorikk er taktisk uklok. Det er tid for tale. Og det er tid for taushet. Aps representanter burde – og bør nå – velge taushet og tie om sine motstandere og få fokus på egne saker.
