Dette er et svar til Preben Sørheims kronikk «Den store talentjakta».
På grunn av et stadig økende produktivitetskrav i kunnskapsøkonomien, har næringslivet over tid utviklet en offensiv rekrutteringsstrategi, der man hyppig tar i bruk det meget fengende uttrykket «talent». Dette er i stor grad uproblematisk for et meritokratisk samfunn, da grunnleggende økonomisk tankegang sier at ingen andre enn bedriften selv vet best hvem som skaper verdier. Derfor bør definisjonsmakten av «talent» ligge hos bedriften.
Mangfoldet
Videre er det viktig å fremheve de positive sidene ved en løs definisjon av «talent». Det medfører naturlig nok flere forståelser og tolkninger enn en fast definisjon. Dette vil fremme mangfoldet i næringslivet, der ikke bare «karrierebevisste personar med ambisjonar om å jobbe i næringslivet», som Preben Sørheim skriver, blir regnet som «talent», men også ingeniører, jurister og så videre. Dette mangfoldet er også en nødvendighet for bedriftene når de skal lete etter kompetent arbeidskraft i en verden som krever stadig tilpasning. I tillegg fører en løs definisjon til økt legitimitet hos bedriftene, slik at de ikke bare blir passive «brukere» av talentbegrepet.
Vi føler at det Sørheim hinter til er en mer rigid forståelse av hva et «talent» er, og da mer på hans premisser (filosofer?). Ordet «talent» bør være basert på næringslivets behov for kompetanse rettere enn å være et tiltak for å skape «likhet» i samfunnet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Lite opptatt av prestisje
Tydeligvis sammenfaller ikke næringslivets talentbegrep med Sørheims egen definisjon av kunnskap og kompetanse, og basert på dette legger han frem en teori om en «talentelite» som sitter på toppen av dagens lønnsstige og innfører egne talentbegreper for å rettferdiggjøre en «kunstig» økonomisk ulikhet og skaffe seg fete bonuser. Han har ganske rett i at dette er en eventyrfortelling, for hvis den skulle stemme er det systemet vi baserer våre liv på i dag et dysfunksjonelt aristokratisk og nepotistisk samfunn.
Videre mener Sørheim at «(det) evinnelege fokuset på talent undergrev lagarbeid og oppmuntrar arroganse». Vi kjenner oss slett ikke igjen i denne snevre forståelsen av talentbegrepet i næringslivet. Det å være lite opptatt av sin egen prestisje er faktisk den tredje mest etterspurte egenskap blant arbeidsgiverne.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Sammenblanding
Til slutt lurer vi på hva Sørheim mener er det såkalte næringslivet, og eventuelt hvilken bransje som er den store synderen som skaper illusjonen om «talent» i hans verden. For vårt inntrykk er at Sørheim på meget stereotypisk måte blander næringslivet og finansnæringen. Vi er også nysgjerrige på sammenhengen mellom «tankekraft» og «talent», særlig når tankekraft har en ekstremt vid definisjon. I tillegg er vi meget spente på hvem Sørheim mener bør sitte med definisjonsmakten til talentbegrepet.
Vi ønsker selvsagt en diskusjon om generell økonomisk struktur og verdiskapning velkommen, og da særlig en diskusjon om finanssektoren sitt moralske dilemma og dens betydning for økonomien. Derimot synes vi det er frustrerende at debatten skal omhandle en eventyrfortelling om talenteliten, istedenfor sakens kjerne.
Og: Vi synes at DN Talent er relevant for flere enn BI-studenter som lurer på sin fremtidige lønnsutvikling.
