I et lukket møte i Stortinget 8. juli 1946 la stortingsrepresentant Olav Oksvik frem Gerhardsens-regjeringens forslag om å la strømmen fra Tyin-kraftverkene gå til Norsk Hydros aluminiumsverk i Årdal. Høyre var uenig. De ville bygge overføringskabler sørover, slik at strømmen kunne selges til høystbydende.
Arbeiderpartiet vant avstemmingen, og resten er, som man sier, historie. Krafta skulle brukes til å bygge industri og eksportinntekter for kommende generasjoner. I 2021 var overskuddet i Norsk Hydro 28 milliarder kroner. Norsk vannkraft ga næringslivet et konkurransefortrinn og norske familier rimelig strøm.
Bygge landet eller sende strømmen i overføringskabler sørover. Det høres ualminnelig kjent ut. Vi var mange som ble besnæret av visjonen om at utenlandskabler skulle gjøre Norge til Europas «grønne batteri».
I Energi Norges argumentasjon for utenlandskablene heter det at disse vil «øke verdien på norsk vannkraft». Men det er bare en ting som «øker verdien på norsk vannkraft»: At den selges dyrere. Også i Norge.
At sammenkoblingen mellom strømmarkedet i Sør-Norge og kontinentet påvirker prisen, er åpenbart. Hvis strømmen flyter fritt, og prisen i den andre enden av kabelen er 3 kroner, da vil prisen også i vår ende bli 3 kroner. Hvis prisen i Norge skulle holdt seg på 50 øre og prisen i Europa var 3 kroner, ville all kraft bli solgt ut av landet. Slik virker markedet.
Men hvorfor eksporterer vi da bare 10 prosent av krafta vår, spør enkelte. Grunnen er jo nettopp at prisen i Sør-Norge har økt i takt med prisøkningen i Europa.
Vi har hatt utenlandskabler i mange år, men kapasiteten var svært begrenset. Storstilt eksport var ikke mulig, og prisene var derfor ulik i Norge og i omverdenen. Det var grunnen til at dette ikke var noe tema da EØS-avtalen ble utformet.
Kablene ble brukt til det de skulle brukes til: forsyningssikkerhet og en fornuftig utveksling av strøm gjennom døgnet. I mange tiår fungerte dette godt. Det som har endret bildet, er de to siste utenlandskablene som økte eksportkapasiteten med hele 50 prosent.
På NHOs årskonferanse i 2013 sa statsminister Jens Stoltenberg klart fra: «Jeg advarer mot de nyfrelstes tro på et frislipp av krafteksport. Det kan svekke norsk kraftbalanse og føre til høyere priser, både for forbrukerne og den kraftintensive industrien.»
Også LO advarte mot at kablene ville øke prisen for norske forbrukere. De hadde helt rett.
Men daværende NHO-sjef Kristin Skogen Lund stod fast på kravet om flere utenlandskabler og avfeide motforestillingene: «Det er gjort mange analyser på dette, og i de verste scenarioene øker prisene helt marginalt som en følge av dette».
Det er et underlig skue når NHO nå krever at staten skal dekke bedriftenes økte strømregninger. I lengden må vi ha bedrifter som går med overskudd, ikke med tilskudd.
I 2014 ga Erna Solbergs energiminister Tord Lien (Frp) konsesjon til de to store nye kablene. Samtidig var han tydelig på at det ville føre til økt strømpris. «Svaret på det er ja. Det er overskudd av strøm i Skandinavia. Derfor er prisene lave», svarte Lien.
Og på Statnetts høstkonferanse bare uker etter at Solberg-regjeringen hadde overtatt, mente Lien at Norge måtte sørge for at det «bygges kabler som vil ha noe å si for prisbildet i Norge i perioden rundt 2020.»
Enkelte argumenterer med at det er Ukraina-krigen som har ført til de høye strømprisene i Norge. Det er riktig at økt pris på naturgass har ført til dyrere strøm, blant annet i Tyskland. Men Norge lager ikke strøm av naturgass.
Derimot fører utenlandskablene til at Sør-Norge påvirkes av den tyske utviklingen i strømprisen. Også trøndere og nordlendinger lever i en verden med Ukraina-krig og økte gasspriser, men påvirkes ikke av de høye prisene.
Grunnen er at Midt-Norge og Nord-Norge ikke er koblet opp mot det europeiske strømmarkedet. Eksportkapasiteten til høyprisland er så lav at kraftoverskuddet gir lave priser.
Man skulle kanskje tro at hvis man kobler Nord- og Sør-Norge sammen, blir prisen et sted midt i mellom. Men den blir ikke det, også Midt-Norge og Nord-Norge vil da få den samme høye prisen som Sør-Norge. Grunnen er enkel; som integrert del av et europeisk strømmarked, er det prisen i dette markedet som bestemmer.
Overføringskapasitet mellom nord og sør vil føre til at også Midt-Norge og Nord-Norge får disse prisene. Lave kraftpriser i Norge vil være historie. Og om vi produserer 5, 10 eller 15 TWh ekstra med hundrevis av nye vindmøller, vil det fortsatt ikke endre prisen i et europeisk marked på 3500 TWh.
Milliardene som kraftselskapene tjener, tilsvarer milliarder i økning i strømregningene. Norge blir ikke rikere av det. Folk blir fattigere og kraftselskapene rikere.
Regjeringen svarer med store hjelpepakker. Det er viktig, og det hjelper folk på kort sikt. Men det er ikke en langsiktig løsning at staten skal overføre titalls milliarder til kraftselskapene via norske forbrukere og bedrifter.
Joda, kraftselskapene er i stor grad eid av kommuner. Men det finnes bedre og mer rettferdige måter å styrke kommuneøkonomien enn gjennom en stor ekstrabelastning på folks privatøkonomi. Det langsiktige svaret er en strømpolitikk bygd på solide sosialdemokratiske verdier.
Hvis man ønsker å beholde lavere priser i Norge, må man få kontroll over utenlandshandelen med kraft og forsyningssikkerheten gjennom året.
NVE og Statnett må få i oppdrag å sørge for en forvaltning av kraftressursene som sikrer norske husholdninger og bedrifter forutsigbar og langsiktig tilgang på ren og rimelig energi. Det krever at utvekslingen av kraft med utlandet styres etter dette målet. Først da gir det mening å bygge ut ny ren kraft, og da kan staten bruke milliardene sine på ENØK og gode klimatiltak.
Styring av utenlandshandelen med kraft betyr ikke å «kappe kablene», like lite som trafikkregler betyr å «stenge veiene». Det betyr å sette folk foran kraftselskapene, fellesskapets interesser foran markedskreftene.
Det skremmes nå med kraftrasjonering. Men Norge mangler ikke kraft. Det er nok rimelig kraft både til husholdninger og bedrifter så lenge vi bruker den fornuftig og har kontroll over eksporten.
Paradoksalt nok er det særlig meningsløst at de som ikke vil regulere utenlandshandelen snakker om rasjonering. Tilbud og etterspørsel går alltid opp i et marked.
Når markedskreftene styrer, fører høyere priser til at de som ikke har råd, blir stående uten nok strøm. Det har aldri vært sosialdemokraters svar.
Til syvende og sist handler dette om et veivalg: Er det slik at mennesker er til for økonomien og pengene? Eller skal økonomien vi skaper være til for menneskene?
I opposisjon bidro Arbeiderpartiet til at staten skulle eie utenlandskablene. Men hva var vitsen med det, om det ikke var for å kunne styre? Allerede i vinter vedtok mange AP-lag at vi må få styring med strømmarkedet.
Norsk vannkraft har vært en hjørnestein i byggingen av det sosialdemokratiske Norge, fordi kloke folk bestemte at det ikke skulle være en vanlig markedsvare. Steinarbeideren Olav Oksvik fra Møre og vegarbeideren Gerhardsen gjorde valg som bygde landet. Nå må vi gjøre like modige, kloke og fremtidsrettede valg.
