Jeg har to barn. Begge gutter. Sønner regner jeg med at det er flere som leser dette innlegget som har. Både mødre og fedre.
Derfor bør det være interessant for mange å sette et spørsmålstegn ved hvilken retning feminismen beveger seg i.
Det er jo ingen hemmelighet – eller burde ikke være det – at kvinner scorer høyere på livskvalitet her i Norge enn det menn gjør.
Ifølge denne statistikken, og med forbehold om at barna vi snakker om er helt gjennomsnitts mennesker, kan man dra følgende konklusjon: hadde gutta mine vært jenter, så kunne de ventet seg bedre liv.
I tillegg er det en del fremtidsutsikter som tilsier at dette skillet vil vokse i årene fremover.
Automatiseringen av arbeidsmarkedet ser ut til å ville treffe typiske mannsyrker hardest, og det er empirisk belegg for at arbeid fyller en større del av selvbildet til menn enn til kvinner.
Til dels store og voksende skjevheter i utdanningsmønstre – blant annet vist gjennom tall for hvem som dropper ut av skole og hvem som tar høyere utdanning – vil forsterke dette.
Skal man ideologisk komme rundt denne enkle sannheten, så må man bare snakke om ting hvor man allerede vet at kvinner er i disfavør, mens man ignorerer det samme for menn.
Man må snakke om skjevheter i helt spesifikke yrker, og ignorere andre.
Man må snakke om skjevheter i inntjening (uten å gå nærmere inn på årsakene til disse), mens man ignorerer det store skillet i gjennomførte selvmord.
Man må snakke om den bitte lille delen av befolkningen som toppledere utgjør, mens man ignorerer samværssabotasje.
Eller man må – som journalist Lene Wikander gjør i en replikk på NRK Ytring – angripe fra en høy hest laget av luft med stygge personangrep og uten faktagrunnlag.
Derfor har jeg et spørsmål til venstresiden. Fra topp til bunn, inkludert rådgivere og politikere: når folk som Lene Wikander skriver sine gallefylte, empiritomme personangrep, så blir hun sett på som en representant for venstresiden. Det er ikke til å komme fra, dessverre.
Det er der folk som henne befinner seg. Hun er selvfølgelig ikke representativ for hele venstresiden. Ikke på noen som helst måte. Jeg vet at det er mange på venstresiden som har lite annet enn forakt for meninger av den typen hun innehar.
Men hun får ingen motstand derfra. Ingen retorisk motstand på sine angrep. Ingen forståelsesfulle tekster og forsvar for de skribenter som hun angriper.
Så når en person som forfatter Øystein Stene løfter en finger og skriver en tankefull tekst om menns problemer, så svarer venstresiden – bredt beskrevet – på to måter: med fullstendig stillhet, eller med gallefylt forakt.
Det er i hvert fall slik det blir oppfattet av de fleste, skulle jeg tro. I dette tilfellet får Stene beskjed om at han er en sutrekopp, at han bare er redd for å miste sine privilegier og at han tilhører historiens skraphaug.
Likestilling er for øvrig også ren maktkamp, får vi vite av den imøtekommende Wikander.
Det er jo sånn – får vi menn ofte vite av Wikander-typen – at våre egne problemer er selvpåført fordi vi ikke vil snakke ut om våre problemer. Macho som vi er. Stene forsøkte, men det var visst ikke så bra allikevel.
Det blir jo ofte sagt at det er høyre- og venstresidens ansvar å ta sine egne raddiser i nakken. Det virker ikke å gjelde i dette tilfellet, selv om akkurat denne typen raddis har mye større gjennomslagskraft enn de fleste andre typer.
Så da er mitt spørsmål som far, hvis barns fremtid er det viktigste som finnes (og jeg håper det finnes noen mødre der ute som stiller seg det samme spørsmålet): hva skal jeg fortsette å stemme på venstresiden, når jeg ser hva slags medfart mine barn kan vente seg om de løfter en finger?
Jeg kan ikke stemme til høyre, så hva blir alternativet mitt?
Dette er et spørsmål som må besvares. Også av rent strategiske årsaker.
Noen bør også svare på hvorfor alle partier over hele spekteret har grupper som er etablert for å spesifikt ivareta interessene til kvinner, som scorer høyest på livskvalitet, mens de virker å ha absolutt null interesse for den gruppen som scorer litt lavere. Og som mine to barn kommer til å tilhøre.
Det bør være mulig, selv om man av en eller annen merkelig grunn skulle føle frykt for å bli angrepet på Wikandervis.
Les Øystein Stenes kronikk, som startet debatten, og Lene Wikanders svar:
