Replikk

Ikke min feminisme

Man skal ikke slippe lettere unna fordi man er kvinne.

Helene Uri

Det er liksom greit at vi kvinner hyler og ikke argumenterer, skriver kronikkforfatteren, som er provosert av Lene Wikanders svar til Øystein Stene i debatten om feminisme og likestilling etter #metoo.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Jeg har lest Lene Wikanders kronikk på NRK Ytring, og jeg blir opprørt.

Teksten hennes er kanskje morsom, og kan hende ville den ha gjort seg som en rasende bordtale i godt selskap nokså sent på kvelden. Eller langt på natt. Men som en kronikk på landets største medieplattform? Nei.

Det er liksom greit at vi kvinner hyler og ikke argumenterer.

Teksten påstås å være et svar på Øystein Stenes kronikk om feminisme og #metoo. Jeg synes han hadde fortjent en annen type svar.

I sin kronikk hevder Stene at feminismens fortelling er denne: «Kvinnen er utsatt, mannen privilegert, alle andre innspill er en trussel mot denne fortellinga».

Det er synd og skam at han oppfatter feminismen på denne måten, og det er en fremstilling jeg gjerne skulle ha diskutert.

Jeg synes det er interessant når Stene refererer til en undersøkelse av #metoo i teaterfeltet, og den viste at en tredjedel av dem som kjente seg utsatt for seksuell trakassering, var menn. Stene står frem med sin «lengsel etter nyanser, flere perspektiv, andre synsvinkler og en mer humanistisk orientert feminisme». Det er ikke en urimelig lengsel. Tvert imot.

Derfor så jeg frem til å lese Wikanders svar.

En kvinne er faktisk i stand til å skrive en like klar og logisk tekst som en mann.

Wikander setter tonen helt fra starten. Stene er en «forurettet mann» som «sutrer», og det er «fryktelig vanskelig å diskutere med folk som ikke engang forstår hva begrepene de bruker innebærer».

Wikander må drive med «voksenopplæring», som hun er «drittlei». Det er begrepet feminisme Wikander mener Stene ikke forstår, for feministene er «ferdig med at menn som deg skal ha makt til å definere hva feminisme er».

Kanskje jeg ikke forstår det, jeg heller.

Stene presenterer interessante fakta og relevant statistikk. Det er fraværende i Wikanders tekst. Det er ikke det at det ikke finnes. Jeg har arbeidet mye med språk og kjønn de siste årene, jeg har lest, tellet og undersøkt.

Og la det være helt klart: Det er en kraftig underrepresentasjon av kvinner på mange felt, og det er mange forestillinger om hva kvinner kan og ikke kan. Avisenes bruk av asymmetriske uttrykksformer sladrer om det, som når Aftenposten skriver om en bilulykke, og de to involverte blir omtalt som «sjåføren» og «den kvinnelige sjåføren» (den første er en mann, om noen skulle være i tvil).

Siste dagers debatt rundt såkalte «karrierekvinner» etter Anita Krohn Traaseths spalte i Aftenposten er en annen påminnelse.

Jeg trodde jeg var feminist fordi jeg tror på likhet mellom kjønnene. Det betyr at man ikke skal glemme at kvinner som trakasserer menn, finnes, de også. Det betyr også at man ikke skal slippe lettere unna fordi man er kvinne.

Og det er mitt hovedanliggende. Jeg er forundret over at NRK Ytring tilsynelatende ikke stiller samme krav til kvinner som til menn.

Kunne en tilsvarende utskjellende kronikk kommet på trykk hvis den handlet om kvinner og var skrevet av en mann? Jeg tviler på det.

Det er vanskelig å se for seg at en mannlig artist skulle gjestet et talkshow og sagt at han hater kvinner i sin alminnelighet.

Vinteren 2017 gjestet den svenske artisten Zara Larsson talkshowet Skavlan. Hun fortalte at hun hatet menn. Hun forteller, leende, at hun synes menn «som grupp» er «läskiga, obehagliga och jobbiga». Publikum jubler, og Fredrik Skavlan smiler.

Det er vanskelig å se for seg at en mannlig artist skulle gjestet et talkshow og sagt at han hater kvinner i sin alminnelighet, at de er ekle, ubehagelige og anstrengende, og at publikum hadde applaudert.

Det er lov å sparke oppover. Man gjør narr av den sterkeste part, ikke den svakeste. Man ler av makten, ikke av den maktesløse. Det er vel og bra, og det kan bidra til at makten forskyves.

Men på et tidspunkt bør man vel slutte? For vi må ikke glemme at retningen på sparkene også konserverer den eksisterende maktfordelingen.

Og en kvinne er faktisk i stand til å skrive en like klar og logisk tekst som en mann.

NRK tviler vel ikke på det? Da må NRK også sette de samme kravene til tekster skrevet av kvinner som til tekster skrevet av menn.

Retningen på sparkene konserverer den eksisterende maktfordelingen.

Hvis tekster der menn skjelles ut, slipper igjennom som en debattekst, sier NRK indirekte at det er litt synd på oss kvinner.

Det er liksom greit at vi kvinner hyler og ikke argumenterer. Det er bare med på å understreke og bevare forestillinger som vi jo ønsker å kjempe imot. Iallfall vi feminister. Som jeg trodde jeg var.

For jeg har trodd feminisme var et felles prosjekt, og at målet var likestilling og likebehandling av kjønnene.

Les Øystein Stenes kronikk, som startet debatten, og Lene Wikanders svar til Stene.