Kronikk

Feminisme mot likestilling

Farvel likestilling, velkommen maktkamp. Det er den nye feminismen etter metoo.

Øystein Stene

Hvis målet for den nye feminismen hadde vært likestilling, ville mye sett annerledes ut, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Frode Hansen / Hansen, Frode

Hva skjer med likestillingskampen når feminismen holder stramt fokus på kvinnens situasjon, unngår nyanser og oppfører seg bøllete overfor enhver meningsmotstander?

Menn skapte ikke sin egen metoo, men de som prøvde seg ble satt ettertrykkelig på plass

Når Ulrikke Falch forsøker å overbevise elever i videregående i NRK-serien «F-ordet» om at definisjonen på en feminist er en som er for likestilling, er det vakker ønsketenkning: Ni av ti kjønnsforskere er i dag kvinner, den viktigste introduksjonsboka «Kjønnsteori» fra 2008 er skrevet av sju kvinner som presenterer oss for 35 kjønnsteoretikere, hvorav én er mann.

Det gir grunn til å spørre om menn i det hele tatt betraktes som kjønn av kjønnsforskninga.

I kjølvannet av metoo vil nye, toneangivende feminister heller fastholde stereotypier og mane til opprustning mellom kjønnene, fremfor å prøve å nyansere og forstå: Kvinnen er utsatt, mannen privilegert, alle andre innspill er en trussel mot denne fortellinga.

Journalistkonferansen Svarte natta skal ha en kritisk samtale om pressens dekning av metoo.

Ida Eliassen-Coker skriver i Dagbladet at hun får «fysisk ubehag» av konferansen og mangelen på kritikk av kritikken. Eliassen-Coker er for øvrig sjefredaktør i magasinet Altså, som på sine hjemmesider oppgir 80 bidragsytere, hvorav 5 prosent er menn.

Hvis målet for den nye feminismen hadde vært likestilling, ville mye sett annerledes ut.

Journalist i Dagsavisen Hege Ulstein trekker seg fra konferansen der Trond Giske kommer til orde uten å bli umiddelbart motsagt, «av respekt for og hensyn til Metoo-debatten generelt og varslerne spesielt».

Ulstein har i årevis skrevet om utsatte kvinner.

Men da Stoltenberg-rapporten kom på nyåret og viste med all tydelighet at mange gutter henger etter på skolen, mente Ulstein at «Ungdommer er altfor ulike til at det gir mening å dele dem inn i to store grupper.»

Den nye feminismen får ofte form av kjønnskamp og nullsumspill, der det gjelder å samle lidelsespoeng som kan cashes inn i polemiske utfall mot «patriarkatet».

Eliassen-Cokers nære samarbeidspartner Sigrid Bonde Tusvik gjorde det glassklart i NRKs dokumentar «Kjønnskamp»: «Mannen vil være på topp, plutselig får han det ikke til. Det er kjempegøy».

Aftenposten og Nationaltheatret promoterte det som ble startskuddet for norske metoo: et spektakulært opprop fra norske kvinnelige skuespillere som bidro til å tegne et bilde av at trakassering er noe kvinner blir utsatt for, fra menn med makt.

Kvinnen er utsatt, mannen privilegert, alle andre innspill er en trussel mot denne fortellinga.

På tross av at den mest solide undersøkelsen vi hadde fra teaterfeltet, viste at én tredjedel av de utsatte var menn, og at trakassering like gjerne kom fra kolleger som overordnede.

Da enkelte røster hevdet at det kanskje ville vært bedre å kjempe sammen mot trakassering heller enn å kjønne problemstillinga, ble de først overhørt.

Deretter forklart at dette handler om kampen mot «patriarkatet», som nyslått æresdoktor ved Universitetet i Bergen Toril Moi hevdet. Hun la for sikkerhets skyld til at «det er heller ingenting som forhindrer menn fra å skape sin egen #metoo».

Menn skapte ikke sin egen metoo, men de som prøvde seg ble satt ettertrykkelig på plass: Da dramatiker Arne Berggren mente vi også måtte kunne snakke om «de kvinnelige svina», ble han bedt om å «pakk ned tissen for godt» på NRK ytring. Etter intens uthengning fra film- og teaterbransjen beklaget han forsøket på nyansering.

I kjølvannet av metoo vil nye, toneangivende feminister heller fastholde stereotypier

Selv holdt jeg på mitt med fjorårets essay i Samtiden og Aftenposten, men etter en mediestorm uten ende, og ikke minst en rekke usanne påstander om meg på sosiale medier samt drapstrusler i posten, dro jeg fra landet.

Når jeg nå er tilbake med boka «Mitt liv som mann – I likestillingens hjemland», skyldes det ikke et dødsønske. Men en lengsel etter nyanser, flere perspektiv, andre synsvinkler og en mer humanistisk orientert feminisme.

For den nye feminismen som er i ferd med å utvikle seg i kjølvannet av metoo, har lite med likestilling å gjøre, og alt med maktkamp.

Den er gjerne besatt av offerposisjoner, og mediene hjelper til: I NRKs artikkel «Vold mot kvinner» for to uker siden, hevdes det at det er «tilfeldig hva slags hjelp kvinner i voldelige forhold får».

«Voldsmenn skal tas og dømmes» legger Frps justisminister til. Artikkelen er kjønnet fra begynnelse til slutt: Mannen er overgriper, kvinnen er offer.

Våre to største undersøkelser om vold i nære forhold viser derimot at to til tre av ti som opplever grov partnervold, er menn. Omtrent halvparten av dem som erfarer mindre grov vold og kontrollerende adferd i parforhold, er menn.

Den nye feminismen har lite med likestilling å gjøre, og alt med maktkamp.

Nevn dette offentlig, og noen vil straks komme og fortelle at dette stort sett er «bagatellmessige enkelthendelser», som tidligere leder av Norges kvinnelobby Margunn Bjørnholt skrev i metoo-debatten i Aftenposten i fjor.

De mennene jeg snakket med i arbeidet med boka, opplevde partnervold som alt annet enn bagateller.

En jeg skriver om, ble avvist av krisesentrene. Leder for krisesentersekretariatet Tove Smaadahl har lenge vært mot likestilte tilbud.

Norske kvinneorganisasjoner har i tur og orden uttalt seg negativt til mor og far som likestilte omsorgspersoner, likestilte foreldrepermisjoner, likestilte krisesenter og likestilt verneplikt.

Hvis målet for den nye feminismen hadde vært likestilling, ville mye sett annerledes ut.

Vi hadde kanskje skjønt hvorfor gutter blir langt oftere diagnostisert med adferdsforstyrrelser, vi ville visst hvorfor menn oppsøker leger og terapeuter nesten halvparten så ofte, vi ville forstått mer av hvorfor de i langt større grad begår selvmord, hvorfor avmakt og tap av mening gir seg uttrykk i sinne og vold.

Vi hadde kanskje også skjønt bedre hvorfor det er større variasjon blant menn, hva grunnen er til at vi finner flere både på topp og bunn, både som vinnere og tapere. Vi kunne hjulpet dem som falt utenfor, og støttet dem som trenger det.

Og vi kunne forstått hvorfor de så sjelden sier ifra når de sliter.