NRK Meny
Kronikk

Svak styring av norsk Syria-bistand

Den norske bistanden til Syria er rekordhøy, men evalueringen viser at organiseringen av den har store svakheter.

Syriske skolebarn i byen Jobar

«Det mangler klare strategiske føringer for innsatsen, og evnen til å lære av erfaringer synes å være svak», skriver kronikkforfatteren om innholdet i Norads evaluering av norsk bistand i Syria. Bildet viser syriske skolebarn som løper i ruinene i området Jobar i Syrias hovedstad Damaskus, 30. april 2016.

Foto: AMER ALMOHIBANY / Afp

I 2016 vil Norge bruke minst 2,4 milliarder kroner på bistand relatert til Syria-krisen. Inne i Syria er nesten åtte millioner mennesker på flukt og over 13 millioner syrere har behov for humanitær hjelp. Syria-krisen har også enorme konsekvenser for nabolandene. Jordan har tatt imot over 600 000 syriske flyktninger, lille Libanon over en million og i Tyrkia har godt over to millioner syriske flyktninger.

Syria er vårt tiårs største humanitære konflikt. Foreløpig bærer ikke de pågående fredsforhandlingene frukter og de regionale aktørene som bidrar til å forlenge konflikten fortsetter å helle bensin til bålet. Syria-krigen har ødelagt både menneskers liv og hele samfunn. Siden borgerkrigen startet i Syria i 2011 har Norge alene bidratt med over 3,5 milliarder kroner.

Flere mangler

Evalueringsavdelingen i Norad har gjennomført en evaluering av organiseringen av norske myndigheters støtte relatert til Syria-konflikten. Funnene fra evalueringen viser at Norge gjør mye bra, men avdekker også mangler.

På den positive siden finner vi at den norske bistanden har bidratt til å mobilisere finansiell støtte internasjonalt. Norge blir sett på som en prinsipiell giver som gir støtte ut fra reelle behov og ikke nasjonale egeninteresser. Norge har også vært en stabil partner over tid for dem som implementerer bistanden. Norges sterke tillit til partnerne på bakken og korte beslutningsprosesser har gitt rom for en rask og fleksibel respons.

Samtidig finner evalueringen at mye kunne vært bedre.

Norge støtter en rekke ulike initiativ og partnere tilsynelatende uten noen overordnet plan.

Mangel på strategiske føringer

Den største svakheten er mangelen på tydelige strategiske føringer for bistanden. En konsekvens av dette er at prioriteringer for norsk støtte kan tolkes ulikt, både internt og eksternt. I tillegg åpner det for at individuelle eller politiske interesser kan påvirke støtten. En annen side av dette er at koordineringen av den norske innsatsen er svak. Norge støtter en rekke ulike initiativ og partnere tilsynelatende uten noen overordnet plan.

Det som var en akutt humanitær krise i Syria i 2011, har utviklet seg til å bli en langsiktig, humanitær utfordring. Selv om Norge ved flere anledninger har ledet an i strategisk i koordinering av den internasjonale responsen, har dette i liten grad påvirket organiseringen av den norske støtten. Det er grunn til å stille spørsmål ved om norske myndigheter i for liten grad har analysert hvilken kapasitet som trengs i en stadig mer kompleks konflikt. Nå er det på tide å tenke langsiktig.

En kan derfor stille spørsmål ved om det finnes gode nok systemer for læring av erfaringer.

Overbelastet system

En annen kritikk er at sammenhengen mellom personalkapasiteten i Utenriksdepartementet, og omfanget på arbeidet og volumet på støtten er svak. Tross økende utbetalinger og antall prosjekter er ikke den kapasiteten som er satt av økt tilsvarende. Det norske systemet er derfor fortsatt overbelastet.

Disse funnene er ikke nye og har vært påpekt flere ganger i tidligere evalueringer. En kan derfor stille spørsmål ved om det finnes gode nok systemer for læring av erfaringer.

UD bør følge opp

Utenriksdepartementet bør nå følge opp de anbefalinger som ligger i rapporten. Helt konkret bør Utenriksdepartementet igangsette fire reformer av Syria-responsen.

For det første bør det utformes klare, eksplisitte strategiske føringer for Syria-bistanden som tydeliggjør de norske prioriteringene med utgangspunkt i de internasjonale humanitære prinsippene. Føringene bør blant annet omfatte vurderinger av risiko og tydeliggjøre hvordan den humanitære innsatsen skilles fra politiske intensjoner.

For det andre bør Utenriksdepartementet systematisere de erfaringer som nå gjøres på en slik måte at en sikrer at disse kan brukes for å forbedre støtten både til Syria-krisen og til lignende kriser i fremtiden. For det tredje bør UD utvikle klare kriterier for valg av partnere. Til sist bør kapasiteten dedikert til Syria-responsen økes.

Må unngå risikoepisoder

Det er ingen tegn til at den norske bistanden vil reduseres. Regjeringen har lovet at Norge skal bidra med ti milliarder kroner over de neste fire årene. Denne evalueringen viser at det har vært noen risikoer knyttet til den norske bistanden til Syria. Et eksempel som mange husker er debatten etter det kom fram at norsk støtte, via en partner, gikk til et sykehus i et område som ble tatt over av IS. I etterkant av dette har det blitt tatt noen grep for å øke fokus på risikohåndtering, både i UD og som et krav overfor partnere.

Utenriksdepartementet bør nå følge opp de anbefalinger som ligger i rapporten.

Denne episoden er et eksempel på noe som var risikabelt både for Norges rykte, politisk, operasjonelt og finansielt. Oppfølging av anbefalingene til denne evalueringen kan bidra til å minimere lignende typer risiko og den norske støtten kan kanskje nå ut til enda flere mennesker.