Valgresultatet er et historisk nederlag for Arbeiderpartiet. Framgangen til den samlede høyresiden, i størrelse og i bredde, har bragt oss inn i en krise.
At partiledelsen ikke vil kalle dette en krise, forsterker krisen.
Grunnen er enkel: Et signal om at dette riktignok er et stort valgnederlag, men at det kan rettes opp av en evaluering av valgkampen og hardt arbeid, fjerner oppmerksomheten fra det helt fundamentale:
Valgnederlaget er ikke teknisk. Det er politisk. Vi står overfor en tillitssvikt blant våre velgere.
Derfor er det verste som kan skje nå, at ettersom dagene og ukene går, venner vi oss til den nye situasjonen. Vi begynner å tenke og si til hverandre at dette retter seg nok opp. At vi sikkert blir størst i 2025, og at vi da beholder regjeringsmakten.
Det er lett å tenke slik etter så mange år – 99 – som Norges største parti. Og når vi har regjeringsmakt. Enkelte vil kanskje til og med la seg forlede til å tro at Høyre er i en varig krise etter aksjeskandalen.
Det er en farlig felle. Erkjennelsen av nederlaget må være reell. Rett og slett fordi nederlaget er reelt. Vi står i en ny situasjon.
Arbeiderpartiet og LO har mye å være stolte av. Det er avgjørende at vi fortsetter å være stolte. Men ikke arrogante.
Den nye situasjonen som valgresultatet har skapt, må møtes med ydmykhet. Målet må være slik det alltid har vært: Å være og å bli sett på som lønnstakernes og alminnelige menneskers ombud og representanter i politikken og i demokratiet.
Norsk sosialdemokratis politiske selvbilde må ikke gå tapt i selvransakelsen. Vår oppgave er å styre samfunnet politisk slik at fellesskapet og solidariteten sikres for framtida. Ulikhetsutviklingen må stanses med alle tilgjengelige virkemidler.
Den materielle velstanden som mange har glede av i Norge i dag, er sosialdemokratiets ektefødte barn.
Vår oppslutning i framtida forutsetter at vi med tydelighet og tung selvtillit tar samfunnskampen med høyrepartiene og den politiske kapitalen: Individuell frihet står på skuldrene av et sterkt fellesskapssamfunn og en sterk fagbevegelse.
Denne kampen klarer ikke Arbeiderpartiet alene nå.
Velgerne gav sentrum/venstresiden et historisk sterkt mandat ved stortingsvalget for bare to år siden. En samlet venstreside har ansvaret for å forvalte denne tilslutningen slik at befolkningen identifiserer seg med oss og har tillit til våre løsninger.
Det haster.
En dyp og alvorlig krise slik vi nå har, løses ikke ved å gjøre mer av det samme, eller ved å håpe at det går over. Det vet vi av tung erfaring.
En slik krise må møtes med en grunnleggende ny dynamikk, med reell endring.
Arbeiderpartiet må nå ta initiativ til å danne en flertallsregjering.
SV må tre inn i regjeringen, slik LO lenge har tatt til orde for. Til de i SV som måtte mene at partiet ikke er strategisk tjent med å redde stumpene av Ap, vil jeg si: Dette handler ikke lenger om partitaktikk.
Det handler om en skjebnestund for norsk venstreside – og dermed om hvordan landet vårt skal se ut de neste tiårene. Om hvordan vi skal løse enorme utfordringer som klimakrisa, ulikhetssamfunnet og de veldige oppgavene velferdsstaten står foran.
Dette kan vi bare klare sammen.
Derfor må SV ta ansvar nå. Vi må gå sammen for å styre landet. SV og for den saks skyld Rødt må slutte med kritikken av Arbeiderpartiet, og rette den der den hører hjemme. De må se hva som nå er alternativet.
«Dette går ikke, for Senterpartiet vil ikke», er omkvedet vi hører til dette. Men hør: Alle Senterpartiets gode og grunnleggende verdier er knyttet til et sterkt fellesskapssamfunn.
Hele landbruksnæringen er kollektivt organisert. Odelslovene, konsesjonslovene og importvernet trenger politisk beskyttelse. Sentralisering og en svakere distriktspolitikk er høyrepartienes politikk.
I møte med en så sterk høyreside – med et sterkt og selvsikkert Fremskrittsparti – som vi nå ser konturene av – håper jeg at mine venner i Senterpartiet ikke vil stille seg i veien for en flertallsregjering hvor SV er med.
Høyrepartiene og pengemakta har fått los på å svekke Arbeiderpartiet, fagbevegelsen og dermed også sosialdemokratiet, på en avgjørende måte. Det vil igjen svekke arbeidsfolks posisjon i framtidssamfunnet betydelig.
Fagbevegelsen i Norge er sterk, men den trenger politisk støtte.
Og motsatt: Om venstresiden skal lykkes, krever det fagbevegelsens støtte og kraft. Det betyr at heller ikke fagbevegelsen kan venne seg til den nye situasjonen og trekke seg tilbake. For uten en samfunnsbevisst fagbevegelse, er sosialdemokratiet ingenting.
Noen vil kanskje mene at dette ikke er tid og sted for konflikt og diskusjon om veivalg. At regjeringen og partiledelsen trenger arbeidsro. Det mener jeg er fundamentalt feil. Vi er nødt til å ta ansvaret for å redde venstresiden, sosialdemokratiet – og Arbeiderpartiet – nå.
Før det er for sent.
