Kronikk

Søppelkjerringa

Søpla vi vasser i hver dag gjør meg gal. En dag fikk jeg nok.

Silje plukker søppel

Søppelplukking er blitt min nye besettelse. Ikke fordi jeg synes det er noe gøy, men fordi vi alle må bidra det lille vi kan, Skriver Silje Østby Thune.

Foto: Privat

Sommeren 2018 fikk jeg Instagramkonto. Det var mannen min som oppfordret meg til å få det. Han var lei av å høre om det nye prosjektet mitt. Mens andre kvinner på min alder viser frem en ny måte å legge foundation og den nye grønnfargen på veggen, flasher jeg søppel.

Jeg har jo alltid sett søpla som ligger i gata der den ikke skal være. Vi ser den alle sammen. En dag fikk jeg nok og bestemte meg for å begynne å plukke opp søppelet. #nokernok

Mannen min krymper seg og later som han ikke kjenner meg

Han syntes ikke det var like spennende å høre om «Nå fant jeg fem Litago-kartonger igjen! På én dag! Er ikke det helt krise!», «Vet du hvor mange poser det er nå? Han var riktignok enig i at det var krise, men han var ikke like interessert i å høre om det hver dag.

Så jeg kom meg på Instagram for å avlaste min kjære mann. Her kunne jeg treffe likesinnede, samtidig som han kunne sitte i bakgrunnen og gi meg likes på alle bildene. Vinn-vinn. Instagram-kontoen «PickupSilje» var et faktum.

Jeg vil leve i en verden der jeg kan gå til jobb uten å finne McDonalds-begre, kaffekopper, snusbokser, røykpakker, sjokoladepapir og Colabokser i naturen. #notmyproblem

Søppelplukkingen har jo gjort meg litt gal. Jeg ser det selv, men jeg vil bare at alle skal bry seg litt og bidra det lille vi kan. Søppelplukking er blitt min nye besettelse. Ikke fordi jeg synes det er noe gøy, men fordi jeg føler at jeg må, for miljøets skyld.

Det hyggeligste jeg vet er når folk har blitt inspirert av meg til å plukke søppel.

Den intense troen på at vi kan klare det sammen hvis vi bare prøver, gjør at jeg stadig glemmer at vi nordmenn helst ikke snakker til fremmede på gata.

Pickupsilje

Søppel funnet i løpet av en ettermiddag.

Ser jeg folk som røyker pleier jeg å smugkikke på dem. Kaster de røyken på bakken kjefter jeg på dem. Når de kaster den i søpla blir jeg kjempeglad.

En dame som kastet fra seg røyken på T-baneskinnene beroliget meg med at «Jeg kaster det jo ikke på perrongen. Ikke vær så sur da, har du mensen?» Ok, så hvis du kaster røyken ned på skinnene er det jo greit, der synes den jo ikke? #tadegsammen

Jeg blir så sint. Mannen min krymper seg og later som han ikke kjenner meg når jeg roper: «Hei du, hvem har du tenkt at skal plukke opp den sneipen din?»

Jeg kom meg på Instagram for å avlaste min kjære mann.

Og det er mye der ute. En dag ventet jeg fem minutter på en T-banestasjon. Da rakk jeg å plukke rundt 200 sneiper, og likevel var det mange igjen. Hvor mange folk må ha stått der og tenkt: Det har jo ikke noe å si hvor jeg kaster søpla mi.

Vi vet jo at det betyr noe. Mange har sett bilder av hvalen fylt med plast. Her er det mange som ikke har nådd frem til søppelbøtta. Vi kan bli oppgitt, men vi kan også gjøre noe for eget lokalmiljø. #notmyjob

Da jeg begynte å jobbe som lærer ble det naturlig å oppfordre barna til å bidra. Vi begynte å snakke om #5forhvalen sin kampanje. Elevene ble gira og plukket søppel i skolegården, på vei til og fra skolen, i helger, og de delte det med familien sin. Flere ganger har ivrige elever plukket ikke bare fem, men 50 for hvalen på vei til skolen.

Søppelplukkingen har jo gjort meg litt gal.

På Rusken-dagen på skolen fant vi så mye søppel at jeg og 13 elever måtte ha to turer for å klare å bære alt tilbake. Det ble også en tredje tur fordi mye av søppelet var frosset fast i bakken.

Det var emballasjer så gamle at jeg ikke husker innpakningen. Dette fant vi rett ved en sti, et par hundre meter fra skolen og rett ved et stort borettslag.

Mange folk må ha gått forbi søppelet mange ganger og likevel ikke plukket opp. Det måtte en gjeng sjuåringer til. #notmytrashbutmyworld.

Andre Instagram-kontoer jeg ser er fulle av folk som ser veldig blide ut. Jeg er ikke blid. Jeg er sur på søppelet. Sånn sett er det fint med Instagram, da prøver jeg å holde frustrasjonen min her.

Det har blitt hundrevis av sekker, et ukjent antall flasker pluss uante mengder småsøppel.

Det hyggeligste jeg vet er likevel når folk sier at de har blitt inspirert av meg til å plukke opp søppel. Det er så fint, og det er faktisk ikke umulig når vi er mange. Kanskje vi kan bety en forskjell. Så får det heller være at du ikke gjør alt perfekt, bare gjør noe. Det er nemlig så veldig lett å plukke opp en ting eller to. Og det trengs.

Mens andre flasher ny foundation flasher jeg søppel.

Det frustrerende med dette er at det alltid er noe nytt. Veien jeg går til jobb er den samme hver dag, og likevel finner jeg alltid nytt søppel.

Noen kaster sikkert søppel på bakken med vilje, noe faller ut av lommer, noe stapper folk i fulle søppelkasser, og så blåser det av gårde.

Vi må ta et felles ansvar. Hvis du har valgt å kjøpe noe, så har du også ansvaret for emballasjen. Det er ikke mitt ansvar å plukke opp etter deg.

Inntil det skjer, hjelp meg litt da, folkens.

Silje Østby Thune

#gjørenforskjell#bethechange#mangeforhvalen#usethefuckingbin#allemåhjelpetil

Hør reportasje med Silje og mannen i Ukeslutt - NRK Radio