Det var sol og vind i håret. Det siste mest i bakkene vi raste ned for å se hvem som fikk høyest fart. Innimellom turer på stier gjennom tett skog til skjulte vannperler i Oslomarka for en dukkert. Fotball på sletta, husker på lekeplassen. Barneskrål fra morgen til langt på kveld.
Det er slik jeg husker sommerferiene i barndommen og ungdommen. Etter hvert som vi ble eldre, ble aksjonsradiusen også større. Fra borettslaget til det lokale kjøpesenteret og etter hvert til de andre stasjonene på T-banens linje 2, og utover det.
Det kan godt hende det skyldes min klasseoppvekst, med en hjemmeværende mor og en far som jobbet i Oslo Sporveier. Han startet som billettkonduktør på trikken på 80-tallet, og da jeg var barn jobbet han som T-banefører. Høydepunktet i feriene var å kunne være med ham på jobb og se ham kjøre T-banen.
Noen sydentur eller charterferie har jeg aldri vært på. Men desto mange turer til Bygdøy og Bogstadvannet. Tusenfryd pleide også å være et høydepunkt, ofte tidlig på sommeren for deretter en tur senere samme sommer på en billigere dag2-billett.
Men dette var et par-tre høydepunkter. De fleste dagene, også i sommerferien, var tross alt hverdager.
Men jeg husker sommerferien som en tid uten ende, en tid med lys og varme, og frihet. Frihet til å fylle dagene med lek og sprell, med oppdagelsesferder i nærområdet, til fots eller på sykkel, oftest uten voksenpersoner som hang på oss som flått.
Vi visste ikke hva våre venner drev med hvis vi ikke var sammen med dem, og våre foreldre kunne ikke nå oss med mindre de fant oss på lekeplassen.
Det er mange år siden min barndoms sommer, og der jeg bor i dag hører jeg verken barneskrål eller ser så mye til barna i nabolaget. Det hender jeg ser noen på lekeplassen, men det er som oftest de aller yngste som er der med en av foreldrene.
Ungdommer ser jeg henge utenfor butikken eller T-banestasjonen. Men de ser ofte ikke like mye på hverandre som de ser på skjermene de holder i hendene. Om de er på noen oppdagelsesferder vet jeg ikke.
Men drar jeg tilbake dit jeg vokste opp, i drabantbyen, er det fullt av unger på sletta, fotballbanen og lekeplassen. Noen foreldre sitter rundt om på gressplenen i skyggen av noen trær, noen her og noen der. Men det er langt flere unger enn foreldre, så foreldrene til mange av ungene er nok ikke der sammen med dem.
På stikkveiene farer stadig vekk noen tenåringer, eller barn i ferd med å bli tenåringer, i full fart forbi på sine elsparkesykler. Vi måtte tråkke oss fram selv, men det er vel i det store og hele den store forskjellen.
Drabantbyen er fortsatt preget av at mange med arbeiderklassebakgrunn bor her. Flere hjemmeværende mødre enn befolkningen ellers i Norge, flere lavinntektshusholdninger enn befolkningen ellers i Norge. Det er litt som å se sin egen barndom på ny, i noen nye farger.
Da er det litt provoserende å lese Sara Uldal på NRK Ytring legge ut i det vide og brede om at ferie med barn er et ork. Hun beskriver det til og med som en ubetalt jobb.
Jeg kan forstå det er slitsomt, og at det tidvis kan være vanskelig å finne tid til seg selv. Men en ukes «etterferie» i for eksempel New York er så privilegert at det fint må kunne kalles å være født med sølvskje i munnen og gullhår i ræva.
Arbeiderklassens barn kjenner som oftest ikke til sommerferier i Legoland, Bø Sommarland eller Disneyland. Ei heller i dyreparken i Kristiansand.
«Etterferie» er et konsept som ikke engang ville ha falt en inn, ja faktisk hinsides enhver mulig fatteevne.
Den enkle løsningen på Uldals store hjertesukk er å ikke dra med seg småbarn, for eksempel toåringer, på dyre familieferier. For det er dyrt. Veldig dyrt. Og toåringen kommer neppe til å huske noe særlig fra det hele.
Selv hadde jeg med min eldste, som var fire, til dyreparken i Kristiansand. Det er noen år siden. Han husket Kaptein Sabeltann og at han så et ekorn i et tre. Det siste så vi utenfor stuevinduet hjemme hele sommeren, helt gratis.
Ungene husker om den voksne var til stede, ikke nødvendigvis hvor man var. Og noe av det morsomste mine barn vet er å ha vannkrig på gressplenen utenfor blokka vår. Det er slik jeg husker de lengste somrene i min barndom, og det er slik jeg ønsker at mine barn skal huske sine lengste somre.
Les også:
