De kreative og høyst ulike samarbeidsmodellene som har vært brukt under Solbergs skjøre, borgerlige firepartiprosjekt, tydeliggjør hennes politiske signatur – ekstrem pragmatisme.
Hovedinntrykket av Erna Solbergs mannskap er en kombinasjon av dristige maktgrep i sentrumspartiene, og et solid og kompetent Høyre-lag.
Både valget av Knut Arild Hareide og Abid Raja er kontroversielle – spesielt i Frp, men også i deler av Høyre. Siv Jensen kaller begge utnevnelsene for en provokasjon, og bekrefter varselet om et mer aggressivt Frp framover.
Erna Solberg ser forbi dette fordi grepene kan gi hennes hardt prøvede juniorpartnere ny energi: Det som er bra for KrF og Venstre er bra for hennes regjeringsprosjekt, og det trumfer irritasjon over personvalg.
Hareides paradoks
For KrF er ytterfløyene på blå og rød side skeptiske til Hareides valg, men majoriteten mener han kan bidra til forsoning og stanse ytterligere desillusjon og avskalling i partiet. De gir honnør til Ropstad når han tar Hareide inn i regjering selv om han risikerer å komme i skyggen av den tidligere partilederen.
For Hareide må det likevel være et stort paradoks at han ved sitt valg om å gå inn i regjering, kan bidra til at den forventede valgseieren til Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet blir mer usikker.
I Venstre ser begge fløyer ut til å legge ned kampen for å fjerne Trine Skei Grande som ny partileder og gi valgkomiteen en lettere jobb. Venstrelederens valg av både Rotevatn og Raja var et rått maktgrep for å sikre egen posisjon, men et grep som samtidig kan gi partiet arbeidsro – i hvert fall på kort sikt. Det eneste som kan få striden til å blusse opp igjen, er at krisemålingene for partiet fortsetter de neste ukene fram mot landsmøtet.
Hva er egentlig plattformen?
Erna Solbergs regjeringsperiode er preget av en statsminister og et Høyre som inviterende brobygger og megler i en meget skjør allianse. Så skjør at den brast til slutt.
Likevel fortsatte Erna Solberg den dagen en Frp-fri regjering ble presentert, å skryte av samtlige Frp-statsråder, og til og med den til tider opprørske stortingsgruppa, opp i skyene for et godt samarbeid. Det er en forlengelse av den forsonlige linjen der den politiske plattformen fra Granavolden videreføres med alle Frp-gjennomslag intakt.
Frp er på den andre siden frigjort fra alle grå og kjedelige kompromisser og navigerer etter det som kan maksimere partiets oppslutning. Erna Solbergs ekstreme pragmatisme er en politisk nødvendig overlevelsesmekanisme og synliggjør prosjektets store innebygde svakhet: Kombinasjonen av stor politisk avstand og fragmentering.
Konfliktene står i kø
Fragmenteringen har rammet både Fremskrittspartiet og sentrumspartiene, og produsert et kontinuerlig behov for egenmarkering, synlighet og politiske seire som ofte rammer den andre parten i alliansen.
Det var denne dynamikken som førte til Frps utmarsj. I den nye og mer uforutsigbare situasjonen framover er det derfor ikke vanskelig å peke på potensielle konfliktsaker som kan true Erna Solbergs regjering.
Det er likevel mest trolig at Frps egeninteresse i å beholde et samarbeidsforhold til Høyre på lengre sikt, gjør at Solbergs regjering overlever til 2021. Det faktum at Siv Jensen nå åpenbart vil fortsette som partileder og også overta som parlamentarisk leder, taler for det samme. Den største politiske utfordringen blir under behandlingen av høstens statsbudsjett - og særlig på de punktene der grønn avgiftspolitikk i budsjettet kolliderer med Frp.
Stortingsvalg – ny sjanse
Frps utmarsj av regjeringen rammet Erna Solbergs drøm om et borgerlig flertallsprosjekt, men var også en dårlig nyhet for Jonas Gahr Støre.
Strategisk sett ville en fortsatt upopulær firepartiregjering med store interne konflikter vært et langt lettere politisk terreng å operere i, enn i det bildet som nå avtegner seg. Den nye konstellasjonen kan gi Frp og sentrumspartiene ny energi og økt oppslutning.
Arbeiderpartiet mister noe av posisjonen og oppmerksomheten som følger av å være regjeringens motpol. Konfliktene i Stortinget vil nå gå på kryss og tvers på en helt annen måte med en mindretallsregjering.
Slike spådommer kan opplagt slå feil. Ved starten av Solbergs regjeringsperiode var det nettopp i de mest intense kriseperiodene for regjeringen at Arbeiderpartiet fikk økt oppslutning. Dersom konfliktene mellom Frp og regjeringen blir så tilspisset og altoverskyggende som en del spår, kan den historien gjenta seg. Fremdeles er Arbeiderpartiet favoritt til å overta i 2021, men det borgerlige regjeringssammenbruddet har paradoksalt nok ført til mer spenning om akkurat det.
