Det internasjonale romflagget heises for første gang av Oslo rådhus 8. april 2015. Stadig flere tegn på anerkjennelse av romkultur som del av norsk kulturarv blir synlige.
Forventer beklagelse
For to måneder siden la Holocaustsenteret fram rapporten «Å bli dem kvit. Utviklingen av en 'sigøynerpolitikk' og utryddelsen av norske rom». Rapporten navngir 66 norske rom – deriblant mange barn – som i 1934 ble nektet innreise til Norge og deretter deportert til Auschwitz-Birkenau. Bare fire overlevde.
Rom har nå forventninger om en beklagelse og oppreisning fra norske myndigheter for det deres familiemedlemmer ble utsatt for før, under og etter andre verdenskrig.
- LES OGSÅ: Mine søsken ble myrdet
- LES OGSÅ: Kommunalminister Sanner om behandlingen av rom under 2. verdenskrig
Kulturhus og fleksibel undervisning
Det er særlig to ting norske rom ønsker seg: støtte til eget kulturhus og en mer fleksibel grunnskoleundervisning, for å kunne opprettholde en seminomadisk livsstil. Norske rom fullfører i liten grad grunnskoleopplæring og har ofte stort fravær.
Det første burde være en relativt enkel sak å imøtekomme. Norge rapporterte internasjonalt for flere år siden om at budsjettposten Tiltak for rom blant annet kan brukes til å etablere et samlingssted for rom, helt i tråd med Europarådets anbefalinger.
FØLG DEBATTEN: Ytring på twitter
«Fleksibel grunnskoleundervisning» er mer komplekst. Flere forslag er fremmet: ambulerende undervisning, fjernundervisning, komprimert skoleløp – for å nevne noen.
Rett til utdanning
I en kronikk i 2007 stilte jeg spørsmål ved hvordan man skal løse dilemmaet mellom Opplæringsloven, som gir alle barn rett til grunnskoleopplæring, og Menneskerettighetsloven, som gir rom rett til å utøve sin kultur, som blant annet innebærer en seminomadisk livsstil. Det juridiske forholdet ble i 2011 utredet på bestilling fra Kunnskapsdepartementet.
Kort oppsummert konkluderes det med at myndighetene ikke er juridisk forpliktet til å legge til rette for den type fleksibel undervisning som er foreslått. Den europeiske menneskerettighetsdomstol har konkludert med at utdanning som forutsetter fysisk oppmøte, begrenser muligheten for en nomadisk livsstil, uten at rom dermed fratas muligheten til å utøve sin kultur.
EMD vektlegger snarere at en omreisende livsstil får negative følger for barnas rett til utdanning, og foreslår at minoriteter gjør visse tilpasninger i sin kultur.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Internasjonal rett stiller allikevel krav om at norske myndigheter aktivt skal sikre barns grunnleggende rett til utdanning når den ikke oppnås i praksis. Rigmor Aaserud lovet som minoritetsminister at norske myndigheter vil bidra aktivt til at anbefalingene fra høynivåmøtet om rom i Europarådet i 2011 blir fulgt opp. På opplæringsområdet viste hun til bruk av «assistenter» med rombakgrunn som følger opp rombarn i skolen.
De fleste tiltak rettet mot den norske rombefolkningen utformes i god klientifiseringsånd: «vi» skal «hjelpe dem».
LES OGSÅ: Rom-barn høyt fravær
Mye ressurser blant rom
Jeg mener rom har uutnyttede ressurser som bør tas i bruk. Sett ressurssterke rom i førersetet for utviklingen i egen befolkningsgruppe, så kan gaze (ikke-rom) fungere som kjørelærere fra sidelinjen ved behov.
Derfor har rom siden 2008 vært tilsatt i Oslo kommune som mediatorer, det vil si brobyggere mellom minoritet og majoritetssamfunnet. Ideen er hentet fra vellykkete prosjekter i andre europeiske land. Flere norske rom har fått opplæring og støtte fra pedagoger og veiledere ved Romtiltaket og i samarbeid med HiOA. I tillegg har de deltatt på konferanser og kurs i utlandet.
I 2011 implementerte Europarådet ROMED, et internasjonalt opplærings- og støtteprogram for mediatorer med rombakgrunn, med støtte fra EU. Mediatorene skal blant annet fungere som bindeledd mellom skole og hjem for å sikre barns skolegang og bedre interkulturell kommunikasjon. Opplegget er et ledd i generell empowerment av Europas rombefolkning etter høynivåmøtet i Strasbourg.
Trenger gode forbilder
Også norske rom bør få muligheten til å fortsette å dyrke frem gode forbilder som viser at det er mulig å være utdannet norsk rom med sin kulturelle identitet intakt. For å få det til, må bruken av mediatorer settes i system.
En større satsing på ressurssterke rom som mediatorer kan være en fornuftig, langsiktig investering. En stor del av utfordringene knyttet til rombarn i skolen handler om kommunikasjonssvikt og misforståelser, fordommer og redsel, manglende systemforståelse eller god, gammeldags kulturkrasj. Ansettelse og opplæring av mediatorer med rombakgrunn vil være en måte å ta romforeldre på alvor, heve deres status, sikre kompetanseutvikling, bedre systemforståelsen og inkludere dem i arbeidslivet. Forhåpentligvis kan det sikre at den oppvoksende generasjon norske rom kommer seg gjennom grunnskolen som stolte bærere av to flagg – det norske og det romske.
Kronikkforfatter Cecilie Skjerdal var avdelingsleder for Romtiltaket i Oslo i perioden januar 2007 - august 2012. Hun har også jobbet i Fornyingsdepartementet (FAD) som rådgiver på området nasjonale minoriteter.
