12. februar var jeg med på lanseringen av Holocaustsenterets rapport som forteller historien om norske rom og hva som skjedde med dem under andre verdenskrig: «Å bli dem kvit». Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom.
Jeg er datter av en av de få overlevende av norske rom, Tzjukurka Karoli. Jeg fikk aldri vite hva slags mareritt han gjennomgikk. Han fortalte om sitt fangenskap og krigens grusomheter, men aldri om sin kone og mine søsken. De var tre uker gamle tvillinger da de ble brutalt myrdet i utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau i januar 1944.
Først idag, 54 år gammel, får jeg vite om denne forferdelige historien.
Han sørget i ensomhet
Det gjør veldig vondt for meg at min far gikk i døden uten at vi andre barna fikk vite noe om dette. Han gikk og sørget i ensomhet. Han fikk erstatning for sin kone og to barn, prisen for hvert av deres menneskeliv var 12.000 kroner. Hva hadde jeg vært verdt, om jeg ble drept idag?
Forfølgelsen av oss fortsatte etter krigen. De overlevende fra konsentrasjonsleirene satt med en veldig frykt som de overførte til oss barna. På grunn av denne frykten og ulike myndigheters politikk mot oss rom har vi aldri følt oss trygge, heller ikke i Norge. Vi føler oss fortsatt diskriminert og ikke ønsket inkludert.
- LES OGSÅ: Intervju med Astrid Karoli
Ber om unnskyldning
Tapet av menneskeliv fra krigen kan aldri erstattes, men jeg ber inderlig om at historien skal komme fram. Som datter av overlevende, og søster av myrdede, ber jeg om at norske myndigheter nå gir en offentlig og verdig unnskyldning for det som ble gjort mot mine nærmeste - min familie og mitt folk.
