Hopp til innhold
Replikk

Slankehysteri og åpenhet

Min dør står alltid åpen for å snakke om spiseforstyrrelser i langrennssporten, men det er få ansvarlige som banker på.

Ski NM Gåsbu 2018

Da er det veldig interessant at landslagsutøvere som Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Ragnhild Haga, går ut og maner til mer åpenhet om problematikken. Det kan ikke leses på annen måte enn at de mener det må snakkes mer åpent om slanking og spiseforstyrrelser i langrenn, skriver kronikkforfatteren. Bilder er fra kvinnenes fellsstart 15 km på Gåsebu 2018.

Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

Da NRK ba meg om et intervju etter at de hadde registrert mye snakk om denne problematikken i miljøet, så jeg en mulighet for å løfte frem problemstillingen og skape debatt, og svarte dermed ja til å la meg intervjue.

Derfor er det med glede jeg registrerer at Sunn Idrett følger opp rundt dette viktige spørsmålet – det er helt nødvendig, og jeg ser frem til at flere involverer seg, ikke minst, NIF sentralt og særforbundene. For vi kan ikke lukke øynene for utviklingen. Til det er utøvernes helse altfor viktig.

Få ansvarlige banker på min dør for å snakke om spiseforstyrrelser.

Det er med en viss undring jeg leser at Sunn Idrett sin leder, Anita Rapp-Ødegaard i en kronikk tegner et bilde av at jeg tier i hjel de forebyggende tiltak som eksisterer.

Det jeg sier er at når vi ser utviklingen, iverksettes det enten for få tiltak, eller at de tiltak som blir iverksatt ikke fungerer godt nok. Videre mener Rapp-Ødegaard at intervjuet tegner et bilde av at holdningen i Langrenns-Norge er at dette tema fortsatt ikke skal snakkes om.

Da er det veldig interessant at landslagsutøvere som Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Ragnhild Haga, går ut og maner til mer åpenhet om problematikken. Det kan ikke leses på annen måte enn at de mener det må snakkes mer åpent om slanking og spiseforstyrrelser i langrenn.

Når landslagsutøverne selv ønsker mer åpenhet om dette, bør også idretten ønske det samme.

Intensjonene med Sunn idrett er de aller beste, men når vi ser utviklingen må vi tørre å spørre oss om de tiltakene som blir satt inn virker og om de er tilstrekkelige, og ikke gå i den fella at man bare forsvarer seg. Det er altfor lettvint at lederne, når slanking blir satt på dagsorden, bare å peke på Sunn Idrett. De må ta inn over seg alvoret når problemene tilsynelatende bare øker og selv ta ansvar.

Det brukes store ressurser i Sunn Idrett. Mye av det er helt sikkert vel anvendte kroner. Men mitt råd til Sunn Idrett vil være å gjøre kvalifiserte målinger på de tiltak som blir iverksatt. Først da vil man få greie på om det man bruker ressursene på har en kost/nytte verdi.

Når landslagsutøverne selv ønsker mer åpenhet om dette, bør også idretten og Sunn Idrett og skiforbundet ønske det samme – uten å gå i forsvar, og uten å bare peke på hverandre.

Mitt råd til Sunn Idrett vil være å gjøre kvalifiserte målinger på de tiltak som blir iverksatt.

Når det fremsettes et ønske om å forene kreftene, er det selvfølgelig ønskelig, men da må det ligge realiteter bak det. Senter for idrettsskadeforskning og Olympiatoppen ga i sin tid økonomisk støtte til at vi gjennomførte en studie der vi kunne vise til en god effekt av tiltakene som hadde til hensikt å forebygge spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere. Da er det for meg underlig at ingen, hverken Sunn Idrett eller særforbundene, implementerer slike tiltak og måler effekten av dem.

Min dør står alltid åpen for å forene kreftene, men det er få ansvarlige som banker på.