Hvis skolen ikke er trygg, så forsvinner hele hensikten med skole. Barn må være trygge for å kunne lære.
Det går utover helsa og det gir dårlige læringsvilkår.
Når lærere går ut i media og roper varsku, slik lærerne på Lofsrud skole i Oslo gjorde på NRK Ytring 11. desember og i NRK Dagsrevyen 12. desember, så har det gått altfor langt. Vi må komme mye tidligere inn enn vi gjør i dag. Og vi må gi mer helhetlig og langvarig bistand til skoler som sliter i Oslo.
Fattige og rike skoler
Oslo er en by med store levekårsforskjeller, som preger både skolene og nærmiljøet.
Oslo har nesten dobbelt så høy andel barnefattigdom som landet ellers. Nesten en av tre i Søndre Nordstrand bor trangt (under 20 kvadratmeter pr. person) mot en av ti i Ullern.
Over 25 prosent av barna i Søndre Nordstrand vokser opp i fattige familier, mot rundt fem prosent i Vestre Aker. Det er klart det betyr noe!
For barn er det dramatisk. Mange ungdommer føler på urettferdighet, sinne og fortvilelse. Det er vanskelig å akseptere at man ikke får de samme mulighetene og den samme levestandarden som andre tar for gitt.
Noen av våre skoler er så preget av den levekårssituasjonen som er i nærmiljøet at de voksne på skolen må bruke store deler av tida si på å skape trygghet og ro.
Skoler som ligger i områder hvor barn virkelig burde få den aller beste utdannelsen, må i stedet bruke tida på andre og mer grunnleggende ting.
Rektorer får ikke vært pedagogiske ledere, men må administrere politi, barnevern og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Sånn kan vi ikke ha det.
Kampen mot forskjellene
Det er en av grunnene til at kampen mot sosial ulikhet står øverst på agendaen for oss i byrådet.
Men det tar tid å endre samfunnsstrukturer, spesielt når vi har en regjering som bidrar til øke forskjeller, framfor å redusere dem. Men vi gir oss ikke, og gjør mye for å utjamne forskjeller, både med tanke på skoleøkonomi og lærerressurser.
Mange videregående skoler i levekårsutsatte områder får nå en bedring i sin økonomi, med det nye finansieringssystemet vi får gjennom i bystyret denne uka.
Både gratis Aktivitetsskole (AKS) og gratis skolemat vil hjelpe. At vi har økt skolebudsjettene med godt over 400 millioner siden vi tok over for høyrebyrådet er også en betydelig hjelp.
Men det er likevel ikke nok.
Lofsrud skole er en av skolene som er i en vanskelig situasjon som skyldes kombinasjonen av mange forhold. Manglende aktiviteter i nærmiljøet og få ressurser til å hjelpe ungdom som sliter, merkes godt.
Et politi som ikke var tilgjengelig i en periode hvor det virkelig trengtes, har gjort situasjonen akutt.
For Lofsrud sin del er det nødvendig med en innsats både her og nå og helhetlig innsats over tid, og den må komme raskt.
Jeg har etterlyst politiets tilstedeværelse og tillitsbygging, det er heldigvis på plass. Jeg håper det fortsetter så lenge det trengs. Men politiet løser bare de mest ekstreme utslagene.
Mye bra på gang
Lofsrud skole har gjort mye bra. De har brukt de ekstra midlene fra byrådet på blant annet fem miljøarbeidere, gratis skolefrokost og på å ha skolen åpen ut over skoletida. Jeg er glad for at lærerne trekker det fram som positivt.
Jeg har forsikret meg om at mer skal være på plass når Lofsrud skole åpner igjen i januar.
Elevene vil få tilgang til flere voksne og få hjelp til skolearbeid mens skolefrokosten serveres. Det vil bli økt tilstedeværelse av trygge voksne, også utenfor skolens område, for eksempel på kjøpesenteret.
Det vil også arrangeres månedlige motivasjonssamlinger med elevene på alle trinn.
Skolen har opplevd at frivilligheten og idretten har meldt seg og gjerne vil bidra i arbeidet på Lofsrud. Skolen ønsker også å få samordnet alle hjelpetjenestene rundt elevene på skolen.
Det kan bli et viktig løft for skolen og nærmiljøet.
På lengre sikt vil det også skje mye i Mortensrud-området. Det skal bygges ny skole, bibliotek, bedre kollektivtransport, nye boliger og topp moderne idrettsfasiliteter.
I mellomtida får vi brette opp ermene og gjøre hva vi kan sammen. Det er bare sammen vi kan løse dette.
Heldigvis finnes det mange ressurser i området, mange mennesker som både vil og kan bidra for at barna her skal lykkes. Ikke minst må vi mobilisere ungdommene selv.
De har mange ideer og tanker om hva som skal til for at skolen og nærmiljøet skal kunne gi alle det de trenger. Vi gjør klokt i å lytte til dem.
