Som lærere ved Lofsrud skole, står vi daglig i episoder som mannen i gata sannsynligvis vil betegne som uholdbare.
Grensene for hva som anses som normaladferd i klasserommet har blitt dramatisk forflytta: Høylytt og obskøn omtale av lærere og medelever, trusler, filming i klasserommet, hinsides språkbruk og voldsepisoder, som også filmes og spres på sosiale medier.
Dette er bare noe av det som foregår i Osloskolen i 2019.
Forrige ukes nyhetsoppslag på NRK Østlandssendingen har tegna et svært lite flatterende bilde av Mortensrudområdet generelt og Lofsrud skole spesielt. I år har 15 elever av ulike årsaker slutta ved skolen. Manglende trygghet for elevene oppgis som årsak av flere foresatte.
At våre elever møter vold, trusler og narkotikasalg i sin hverdag, er ikke noe nytt for oss. Det er imidlertid en kjensgjerning at problematikken har tiltatt den siste tida. Dette er en negativ utvikling vi har sett over flere år.
Mange av våre elever opplever trusler, vold og en hevn- og æreskultur som rammer på ulike nivåer. Det er svært vanskelig å ta de rette valgene når en frykter represalier. Vi opplever at mange elever ønsker å gjøre det rette, men de tør ikke. Elever står i en konstant skvis mellom rett og galt fordi de vet at «snitching» straffes.
Dette gjelder ikke bare marginale grupper, men alle, og denne ukulturen sitter dypt i dem. Som voksenpersoner står vi i dilemmaet mellom å få elevene til å snakke når en hendelse har skjedd, og å gi opp dette for lett, når vi forstår at eleven ikke vil fortelle.
Skal vi virkelig slå oss til ro med at frykten for represalier trumfer en higen etter å fortelle sannheten? Selvfølgelig ikke.
Det er viktig å presisere at majoriteten av våre elever er hardtarbeidende og fine elever som gjør så godt de kan. Mange kommer fra hjem der skolegang og utdanning blir ansett som uhyre viktig. Samtidig mangler ofte foreldrene den nødvendige kompetansen for å følge opp hjemmearbeid.
Likevel gjør også de så godt de kan ut fra gitte forutsetninger. Elevene er dermed avhengig av at lærerne deres svarer på e-poster på kveldstid og i helger.
Vi har høye ambisjoner på vegne av alle våre elever og ønsker at alle skal få muligheten til å bli den beste utgaven av seg sjøl.
Som en del av Osloskolens U22-satsing, som Lofsrud skole er en del av, har det fulgt en betydelig sum midler. Dette har gjort at skolen har kunnet igangsatt en rekke tiltak som skal virke forebyggende.
Vi serverer frokost hver morgen. Vi har et miljøarbeiderteam som følger opp elever utenfor klasserommet. Vi har åpne kvelder og spennende aktiviteter for elevene i ferier, og alt dette er positivt. Det er likevel å regne som brannslokking.
Problematikken er mye mer grunnleggende og kompleks enn det som handler om skolen.
Skolen aleine kan ikke løse problemer tilknytta boligpolitikk, lav sosial mobilitet, kriminalitet og barnefattigdom. Her må alle instanser på banen og få til et tettere samarbeid som sikrer elevene et trygt og godt læringsmiljø.
Vi lærere opplever ikke at vi blir spurt om hvordan vi ser på situasjonen. Vi finner det uhyre provoserende når skoleforskere hevder at klassestørrelse ikke har noe å si for et godt læringsmiljø. Her er det et sprik mellom hva forskningen viser og hva som er den reelle virkelighet. Det mest provoserende er at politikere, i sin iver etter å spare penger, ser ut til å bruke forskninga for det den er verd.
Det må bevilges nok midler til ansettelse av flere lærere. Størrelsen på klassene, antall undervisningstimer pr. uke og antall kontaktelever pr. lærer må reduseres, slik at man får tid til å følge opp den enkelte elev.
Situasjonen er prekær, og vi står ved et veiskille. Det er nå vi som samfunn må ta regninga for å få på plass en tryggere skolehverdag med et godt og forutsigbart læringsmiljø.
Prisen for dette står på ingen måte i forhold til de enorme samfunnsmessige omkostningene vi vil stå overfor dersom vi lar være.
At foreldre velger å flytte ungene sine ut fra Lofsrud skole, er ikke vanskelig å forstå, men det gir ingen løsning på de enorme utfordringene som Oslo står overfor dersom ikke noe gjøres.
Kronikken er signert følgende lærere ved Lofsrud skole: Oda Helene Bergland Aarhus, Mikael Amroun, Lars Jørgen Arntsen, Tonje Berg Kjersti Bryhn, Anne Gørill Berntsen Constantino, Stine Dreng, Marianne Chruickshank Frantzen, Sindre Augusto T. Garcia, Christoffer Holten Gidske, Hilde Gustavsen, Kim Helge Henriksen, Hanne Ellekjær Hopland, Gro Johre, Eva Karlsen, Erlend Markussen Kilane, Ann Magrith Nesse Lande, Aurora Kristine Strande Lange, Tomas Olsen, Frank Owusu, Kjersti Skappel Price, Anders Ringdal, Kathrine Nilsen Sellevoll, Tore Trollsund, Anne-Marie Varmo, Angela Maria Wahll og Nina Birgitte Weiseth.
