Skam har vært et hett tema i mange år.
Jeg er medlem av ulike diskusjonsgrupper knyttet til barns oppvekst, ledet av psykologer, og har lest en god del barnepsykologi. De fleste konkluderer kategorisk med at skam er skadelig.
I Psykologisk tidsskrift fra 2020 skriver psykologspesialist Zemir Popovac: «Det er ingenting godt ved skam. Ikke engang deler av den kan kalles god eller nyttig.»
Og det er her jeg som far og lærer ikke klarer å være ubetinget enig.
For er det ikke nettopp skam vi føler på når vi blir irettesatt, eller tatt på fersken? Er det skadelig når mobberne blir ferska og ender opp i samtale med lærer og foreldre?
Svært mange av disse er jo skamfulle når de må redegjøre for det de har drevet med. Og er det ikke skamløshet som utløste behovet for metoo?
Er det skadelig når den tafsete kollegaen får høylytt beskjed på pauserommet om å trekke til seg henda?
Det er vel mer skadelig om kollegaen ikke skammer seg, og ikke endrer adferd. For ryktene og motviljen mot en klåfingra kollega vil jo uansett vokse – uavhengig av om denne kjenner skam eller ei.
Jeg har møtt barn og ungdom som har utvist asosial oppførsel overfor lærere og medelever, og ikke vist noen tegn til skam etterpå – men de slipper jo ikke unna at læreren, elevene og foreldrene som hører om dette tenker sitt.
Når vi skader oss, sender nervene signaler til hjernen som tolkes som smerte. Selv om det er ubehagelig, er det en livsviktig funksjon. Den får oss til å reagere og trekke oss vekk fra det vonde.
Smertesignalet er en av svært mange biologiske funksjoner som gjør at vi har overlevd som art.
Måten vi møter andre mennesker på er også langt på vei styrt av biologi. Den er blant annet regulert gjennom skam.
Skammens funksjon er å gi deg beskjed om at du er på vei til å gjøre noe som kan skade deg sosialt, og fortsetter du nå, risikerer du å bli utstøtt.
Selv om psykologen Maslow hevdet at behovet for søvn, mat og trygghet kom før behovet for sosial tilhørighet, vil jeg påstå at det meste av et menneskes trygghet, er helt avhengig av nettopp den sosiale tilhørigheten.
For et urmenneske var det i hvert fall flokken som gjorde at du holdt deg i live – det er de som greide å tilhøre en flokk vi er etterkommere av.
For å klare å holde deg inne med gruppa var det mange ting som måtte være på plass, ikke minst evne til å etterleve de sosiale kodene og lese de andre sine reaksjoner. Og det er her skammen har hjulpet oss.
De gangene kodene ble brutt, og gruppa reagerte, har skammen slått inn. Ved skamfølelse kjenner vi oss små og ydmyke – stort sett stopper vi med det vi driver med, rødmer, svetter og får et voldsomt behov for at ubehaget skal gå over. Vi viser med kropp og handling at vi overgir oss.
Å vise ydmykhet gjør at du ikke lenger oppleves som en trussel, og resten av flokken kan gå tilbake til det de drev med.
Det har jo gått noen år siden urmennesket, og man kan kanskje argumentere for at vi ikke lenger jages ut på savannen for å leve i ensomhet ved å bryte de sosiale kodene. Men selv om vi ikke fysisk jages, så støtes vi likevel fortsatt vekk.
De grenseløse barna strever mer enn andre både med å få og holde på venner. De er ofte mindre populære hos foreldre som skal ta dem med hjem på besøk også.
I en del realityprogrammer ser vi at heller ikke skamløse voksne klarer seg så godt, men er helt avhengige av godhet og raushet fra menneskene rundt for å klare seg.
Underholdningsverdien ligger i det absurde ved at voksne sutrer seg til fordeler, eller klager på alt og alle og samtidig krever respekt når de «er seg sjæl 120 prosent».
Eller vi kan se det på oss selv når vi drikker alkohol. Da er det mange av de finjusterte mekanismene som sløves, også skamfølelsen.
Det er ingen som synes det er behagelig når noen på festen har kommet dit at de skjeller ut de andre gjestene, tisser i trappa og endelig skal fortelle deg en og annen «sannhet». Nok alkohol kan gjøre deg skamløs, og det føles både utrygt for de andre, og kan forringe vennskap for alltid.
Akkurat som skamløshet gjør deg dysfunksjonell, gjør for mye skam det samme.
De barna som vokser opp med å påføres skam for ting de ikke kan noe for, som å søle eller tisse i senga, eller påføres skam for foreldrenes smålige og lite rause syn på hva som er akseptabel væremåte, legning eller livsvalg, risikerer å gå gjennom livet å skamme seg for at de er til.
Det er skadelig og livshemmende. Jeg skjønner svært godt at psykologer og terapeuter advarer foreldre mot å påføre barna skam.
Men at skam er skadelig i enhver form, og at voksne aldri skal reagere slik at barn opplever situasjoner som skamfulle, synes jeg er vanskelig å forstå.
Følelsene våre kommer om vi vil eller ikke. Hvis du ikke reagerer i tråd med følelsene dine, er det fordi du anstrenger deg for å holde dem i sjakk.
Det kan vi forvente av en terapeut eller lærer, men ikke av venner, medelever og kolleger – og heller ikke foreldre til enhver tid.
Hvis det å trigge barnas skamfølelse er skadelig, betyr det at det er omgivelsene som må beherske seg og tolerere, ikke barnet som må justere egen oppførsel.
Hvis barnet kaster iPaden i veggen, eller ber bestemor dra til helvete – skal det da virkelig ikke møtes med noen form for sinne og dermed påføring av skam?
Alle lærere skjønner at barn med ulike reguleringsvansker må behandles særskilt, men hva med alle de som av kjedsomhet, oppmerksomhetsbehov eller for å plage andre, bryter med de sosiale normene og reglene i klassen?
Hvordan er det tenkt at de skal stoppes i sin destruktive væremåte, uten at de skal kjenne på skam, og uten at omgivelsene skal dømme dem?
Psykologene har satt en svært streng standard for både foreldres og læreres møte med barn, og det påvirker diskusjonene og handlingsrommet for oss alle.
Det hadde vært svært velkomment om de kom på banen og avklarte litt rundt temaet.
