Før i tiden var man tvunget til å inngå ekteskap av både finansielle og samfunnsmessige forventninger og krav. I dag har vi friheten til å være single. Dette ser vi ut til å glemme i debatter der de single fremstilles som stakkarslige og ensomme.
I en sak på NRK nylig svarer i tillegg én av tre single at de har dårlig råd, men jeg vil påstå at singeltilværelsen er en luksus, og at mindre å rutte med er prisen man betaler for å spare seg selv for tosomhet.
Når single påstår at de har dårlig råd eller dårligere vilkår enn par, sammenligner de seg selv med en fantasi. De ser for seg at samboere og ektefolk lever i luksus og harmoni, med sine to inntekter og egen bolig, sitt fellesskap og tryggheten i å ha hverandre.
Men virkeligheten er en annen.
Selv om vi ønsker å tro at Norge er et eksepsjonelt fritt land der man kan elske hvem man vil, er vi blant landene med de strengeste sosiale normene, sammen med land som Pakistan og Sør-Korea.
Vi tror at forhold dannes basert på forelskelse og kjærlighet, men de fleste forhold baserer seg i tillegg på vurderinger av status, klasse og rykte.
Den eneste forskjellen mellom ekteskap på 1800-tallet og dagens forhold er innpakningen. I dag snakker vi om «interesser» og «like verdier» for å forklare hvorfor en lege ikke vil giftet seg med en rørlegger, eller en advokat med en kassemedarbeider. Som sosiolog Marit Haldar uttalte i podkasten «Kjønnsavdelingen»: «Norske forhold er jo så arrangerte som det går an!»
Den påståtte luksusen par lever i, sammenlignet med single, har en høy pris. I Leo Tolstojs «Krig og fred» fra 1867, der historiene til de rikeste i datidens Russland fortelles, sier prins Andrey til sin venn Pierre:
«Aldri, aldri gift deg ... ellers vil alt godt og prektig i deg bli utvisket. [ ...] Min kone er en fantastisk kvinne, men Herre Gud! Hva jeg ville gitt nå for å ikke være gift!»
Andrey har elskerinner, penger, makt og status, i tillegg til en vakker og populær kone, og likevel kjentes ekteskapet som et fengsel for ham.
Å hevde at single er fattigere enn par i kroner og øre, er å ignorere den helhetlige prisen par betaler for å være sammen. Et forhold krever kompromisser og tilpasningsdyktighet, og man må ofte gi avkall på en form for individualitet som single aldri trenger å hanskes med.
Som singel kan det være slitsomt å bo i et kollektiv eller leie en kjellerleilighet, fordi det er det eneste man har råd til, men er det bedre å bo i en delt enebolig der det eneste egne rommet du har er et lite kott som er gjort om til hjemmekontor? Eller der en kjellerstue eller garasjen er ditt eneste tilfluktssted?
Og hvor mange timer alene får du egentlig i et forhold, når barn og partner konstant krever oppmerksomhet, og det ikke finnes en eneste kvadratmeter du kan kalle din egen?
I forhold har man gleden av å vite at noen venter på deg hjemme, men det kan også føles kvelende å tenke på at du aldri kan gjøre noe spontant uten å forhøre deg med, eller si ifra til, partneren først.
Under høytider og familiemiddager kan du som singel stadig oppleve å bli spurt om du ikke har funnet seg en kjæreste enda, samtidig lever mange par med mye undertrykket raseri og frustrasjon over kjæresten som til stadighet legger koppene sine på kjøkkenbenken, når oppvaskmaskinen står tom og klar til å bli fylt opp, rett under benken.
Vi må heller ikke glemme alle parene som holder ut i ulykkelige forhold fordi de holder sammen for barnas skyld, eller rett og slett ikke tør eller har råd til å gå fra hverandre.
Uansett hvor mange utfordringer livet alene byr på, er det likevel et valg for de fleste. Singellivet er strengt tatt ikke noe som gagner fellesskapet. Vi trenger faktisk at noen bor sammen og klarer å leve i et fellesskap. Selv om du kan velge bort partner, kan du ikke velge bort å inngå noen kompromisser med fellesskapet.
Å kreve politiske reformer som skal gjøre det lettere for single å skaffe seg egen bolig eller bedre økonomi, blir som å kreve støtte fra lånekassen for å ta bartenderkurs på Ibiza eller innføring av egenandelstak for plastisk kirurgi.
Staten har ansvar for å tilrettelegge for at innbyggerne kan leve gode liv, men staten kan ikke finansiere den luksusen det er å velge et liv som singel.
